Book of Common Prayer
80 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; et vidnesbyrd av Asaf; en salme.
2 Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar dig i herlighet!
3 Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse!
4 Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
5 Herre, Gud, hærskarenes Gud hvor lenge har du latt din vrede ryke uten å ense ditt folks bønn!
6 Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål.
7 Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst.
8 Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
9 Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det.
10 Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet.
11 Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener.
12 Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven.
13 Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det?
14 Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det.
15 Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre
16 og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!
17 Det er brent med ild, det er avhugget; for ditt åsyns trusel går de under.
18 La din hånd være over den mann som er ved din høire hånd, over den menneskesønn du har utvalgt dig,
19 så vil vi ikke vike fra dig! Gjør oss levende igjen, så vil vi påkalle ditt navn!
20 Herre, Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
77 Til sangmesteren, for Jedutun[a]; av Asaf; en salme.
2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.
3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.
4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.
5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.
6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.
7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.
8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?
9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?
10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.
11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.
12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.
13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.
14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?
15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.
16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.
17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.
18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.
19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.
20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.
21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.
79 En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper.
2 De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr.
3 De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven.
4 Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss.
5 Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild?
6 Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn!
7 For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde.
8 Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige!
9 Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld!
10 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet,
11 la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke,
12 og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre!
13 Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris.
19 Dette er historien om Abrahams sønn Isaks ætt: Abraham fikk sønnen Isak.
20 Og Isak var firti år gammel da han ektet Rebekka, som var datter til arameeren Betuel fra Mesopotamia og søster til arameeren Laban.
21 Og Isak bad til Herren for sin hustru, for hun var barnløs; og Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans hustru, blev fruktsommelig.
22 Men fosterne støtte til hverandre i hennes liv; da sa hun: Er det således, hvorfor skal jeg da være til? Og hun gikk for å spørre Herren.
23 Og Herren sa til henne: I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille sig at; det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.
24 Da nu hennes tid var kommet at hun skulde føde, se, da var det tvillinger i hennes liv.
25 Og den som kom først frem, var rød og over hele kroppen som en lodden kappe; og de kalte ham Esau[a].
26 Derefter kom hans bror frem, og hans hånd holdt i Esaus hæl, og ham kalte de Jakob[b]. Isak var seksti år gammel da de blev født.
27 Da nu guttene vokste til, blev Esau en dyktig jeger, en mann som holdt til i skog og mark; men Jakob var en stillferdig mann, som holdt sig ved teltene.
28 Og Isak holdt mest av Esau, for han var glad i vilt; men Rebekka holdt mest av Jakob.
29 Engang da Jakob holdt på å koke en velling, kom Esau hjem fra marken og var rent opgitt.
30 Og Esau sa til Jakob: La mig få til livs noget av det røde, det røde du har der, for jeg er rent opgitt! Derfor kalte de ham Edom[c].
31 Men Jakob sa: Selg mig først din førstefødselsrett!
32 Esau svarte: Jeg holder på å dø; hvad skal jeg da med førstefødselsretten?
33 Da sa Jakob: Gjør først din ed på det! Og han gjorde sin ed på det og solgte så sin førstefødselsrett til Jakob.
34 Og Jakob gav Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk og stod op og gikk sin vei. Således ringeaktet Esau førstefødselsretten.
13 La broderkjærligheten bli ved!
2 Glem ikke gjestfrihet! for ved den har nogen uten å vite det hatt engler til gjester.
3 Kom fangene i hu som deres medfanger, dem som lider ondt, siden I og selv er i legemet!
4 Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.
5 Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig,
6 så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hvad kan et menneske gjøre mig?
7 Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!
8 Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid.
9 La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.
10 Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet;
11 for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren;
12 derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket.
13 La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!
14 for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.
15 La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn!
16 Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.
37 Men på den siste, den store dag i høitiden stod Jesus og ropte ut: Om nogen tørster, han komme til mig og drikke!
38 Den som tror på mig, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.
39 Dette sa han om den Ånd som de skulde få som trodde på ham; for Ånden var ennu ikke kommet, fordi Jesus ennu ikke var herliggjort.
40 Nogen av folket sa nu, da de hørte disse ord: Dette er i sannhet profeten.
41 Andre sa: Dette er Messias. Andre igjen sa: Messias kommer da vel ikke fra Galilea?
42 Har ikke Skriften sag at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, den by hvor David var?
43 Det blev da splid iblandt folket for hans skyld.
44 Og nogen av dem vilde gripe ham; men ingen la hånd på ham.
45 Tjenerne kom da til yppersteprestene og fariseerne, og disse sa til dem: Hvorfor har I ikke ført ham hit?
46 Tjenerne svarte: Aldri har noget menneske talt således som denne mann.
47 Fariseerne svarte dem da: Har også I latt eder dåre?
48 Har vel nogen av rådsherrene trodd på ham, eller nogen av fariseerne?
49 Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.
50 Nikodemus, han som før engang var kommet til ham, og som var en av dem, sier til dem:
51 Vår lov dømmer da vel ikke nogen uten at de først har hørt ham og fått vite hvad han har gjort?
52 De svarte ham: Kanskje du også er fra Galilea? Ransak, så skal du se at ingen profet kommer fra Galilea!