Book of Common Prayer
72 Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet!
2 Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett.
3 Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld.
4 Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen.
5 De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.
6 Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.
7 I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere.
8 Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.
9 For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv.
10 Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt.
11 Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.
12 For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har.
13 Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler.
14 Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine.
15 Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham.
16 Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden.
17 Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig.
18 Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger!
19 Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen.
20 Ende på Davids, Isais sønns bønner.
73 Dine hender har skapt mig og gjort mig; gi mig forstand, forat jeg må lære dine bud!
74 De som frykter dig, skal se mig og glede sig; for jeg venter på ditt ord.
75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdighet, og i trofasthet har du ydmyket mig.
76 La din miskunnhet være mig til trøst efter ditt ord til din tjener!
77 La din miskunnhet komme over mig, forat jeg kan leve! For din lov er min lyst.
78 La de overmodige bli til skamme! For de har trykket mig ned uten årsak; jeg grunder på dine befalinger.
79 La dem vende tilbake til mig, de som frykter dig og kjenner dine vidnesbyrd!
80 La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, forat jeg ikke skal bli til skamme!
81 Min sjel vansmekter av lengsel efter din frelse; jeg venter på ditt ord.
82 Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig?
83 For jeg er som en skinnsekk i røk[a]; dine forskrifter glemmer jeg ikke.
84 Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere?
85 De overmodige har gravd graver for mig, de som ikke skikker sig efter din lov.
86 Alle dine bud er trofasthet; uten årsak forfølger de mig; hjelp mig!
87 På lite nær har de tilintetgjort mig i landet; men jeg har ikke forlatt dine befalinger.
88 Hold mig i live efter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vidnesbyrd.
89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.
90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der.
91 Til å utføre dine dommer står de[b] der enn idag; for alle ting er dine tjenere.
92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.
93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live.
94 Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger.
95 De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd.
96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt.
22 Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.
2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig!
3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.
4 På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte.
5 Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder.
6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.
7 Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?
8 Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.
9 Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg.
12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.
13 Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn.
14 Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.
15 Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen
16 og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
17 så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;
18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.
23 Ved tro blev Moses efter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud.
24 Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn,
25 idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden,
26 og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.
27 Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.
28 Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, forat ikke ødeleggeren skulde røre deres førstefødte.
29 Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.
30 Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager.
31 Ved tro undgikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.
52 Jødene trettet da med hverandre og sa: Hvorledes kan han gi oss sitt kjød å ete?
53 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.
54 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag;
55 for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.
56 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham.
57 Likesom den levende Fader har utsendt mig, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter mig, leve ved mig.
58 Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen; ikke således som fedrene åt og døde; den som eter dette brød, skal leve evindelig.
59 Dette sa han mens han lærte i en synagoge i Kapernaum.