Book of Common Prayer
56 Til sangmesteren; efter "Den målløse due på de fjerne steder"[a]; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat[b].
2 Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig.
3 Mine fiender søker å opsluke mig hele dagen; for mange er de som strider mot mig i overmot.
4 På den dag jeg frykter, setter jeg min lit til dig.
5 Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig?
6 Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde.
7 De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet.
8 Skulde de undslippe tross sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud!
9 Hvor ofte jeg har flyktet, det har du tellet; mine tårer er gjemt i din flaske; står de ikke i din bok?
10 Da skal mine fiender vende tilbake, på den dag jeg roper; dette vet jeg at Gud er med mig.
11 Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet.
12 Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig?
13 På mig, Gud, hviler løfter til dig; jeg vil betale dig med takksigelser.
14 For du har fridd min sjel fra døden, ja mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.
57 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[c]; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen[d].
2 Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
3 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
5 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
6 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
7 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
8 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
9 Våkn op, min ære[e], våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
10 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
11 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
12 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
58 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[f]; av David; en gyllen sang.
2 Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn?
3 I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold.
4 De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv.
5 Gift har de lik ormegift; de er som en døv slange, som stopper sitt øre til,
6 så den ikke hører på slangetemmernes røst, på ham som er kyndig i å besverge.
7 Gud, slå deres tenner inn i deres munn, knus de unge løvers kinntenner, Herre!
8 La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd!
9 La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen!
10 Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort[g] enten de er friske eller i brand.
11 Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.
12 Og menneskene skal si: Der er dog frukt for den rettferdige, det er dog en Gud som dømmer på jorden.
64 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel!
3 Skjul mig for de ondes lønnlige råd, for illgjerningsmenns larmende hop,
4 som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord,
5 for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke.
6 De gjør sitt onde råd fast; de forteller hvorledes de vil legge skjulte snarer; de sier: Hvem ser dem?
7 De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype.
8 Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem.
9 Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet.
10 Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.
11 Den rettferdige gleder sig i Herren og tar sin tilflukt til ham, og alle opriktige av hjertet priser sig lykkelige.
65 Til sangmesteren; en salme av David; en sang.
2 Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt.
3 Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød.
4 Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.
5 Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.
6 Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.
7 Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.
8 Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder.
9 Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel.
10 Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til.
11 Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.
12 Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme.
13 Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.
14 Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.
19 Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han op og gikk dem i møte og bøide sig med sitt ansikt til jorden
2 og sa: I herrer! Ta inn i eders tjeners hus og bli der inatt, og tvett eders føtter! Så kan I stå tidlig op imorgen og dra videre. Men de sa: Nei, vi vil bli på gaten inatt.
3 Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde i stand et måltid for dem og bakte usyrede brød, og de åt.
4 Før de ennu hadde lagt sig, kom byens folk, mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket fra alle kanter og omringet huset.
5 Og de ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som er kommet til dig inatt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!
6 Da gikk Lot ut til dem i døren og lukket den efter sig
7 og sa: Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning!
8 Se, jeg har to døtre som ikke har hatt med nogen mann å gjøre; la mig få føre dem ut til eder, og gjør med dem som I synes! Gjør bare ikke disse menn noget, siden de er kommet inn under skyggen av mitt tak!
9 Men de ropte: Gå av veien! Og så sa de: Her er denne ene mann kommet for å bo som fremmed her, og så vil han alltid opkaste sig til dommer! Nu vil vi fare verre med dig enn med dem. Så trengte de hårdt inn på mannen, på Lot, og stormet frem for å sprenge døren.
10 Da strakte mennene hånden ut og tok Lot inn til sig i huset og lukket døren.
11 Og de folk som stod utenfor døren til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de forgjeves søkte å finne døren.
12 Da sa mennene til Lot: Har du ennu nogen her, enten svigersønn eller sønner eller døtre eller nogen annen som hører dig til i byen, så før dem bort fra dette sted!
13 For nu skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd op til Herren, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.
14 Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.
15 Da nu morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: Stå op, ta din hustru og dine to døtre som er her, forat du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen!
16 Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi Herren vilde spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen.
17 Da de hadde ført dem ut, sa den ene: Fly for ditt livs skyld, se dig ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly op i fjellene, forat du ikke skal bli revet bort!
18 Da sa Lot til dem: Å nei, Herre!
19 Se, din tjener har funnet nåde for dine øine, og stor er den miskunnhet du har vist mig ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly op i fjellene; for da kunde ulykken nå mig, så jeg døde.
20 Se, byen der borte er nær og lett å fly til, og den er liten; la mig da fly dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet!
21 Da sa han til ham: Vel, jeg har også bønnhørt dig i dette stykke; jeg skal ikke ødelegge den by du taler om.
22 Skynd dig, fly dit! For jeg kan intet gjøre før du kommer dit. Derfor kaller de den by Soar[a].
23 Solen var gått op over jorden da Lot kom til Soar.
24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.
25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.
26 Men Lots hustru, som fulgte efter ham, så sig tilbake; da blev hun til en saltstøtte.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn.
28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.
29 Således gikk det til at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen - dengang han ødela de byer som Lot hadde bodd i.
11 Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.
2 For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd.
3 Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.
4 Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død.
5 Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud;
6 men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.
7 Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro.
8 Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme;
9 ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte;
10 for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.
11 Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet;
12 derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle.
27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.
28 De sa da til ham: Hvad skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?
29 Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at I skal tro på den han har utsendt.
30 De sa da til ham: Hvad tegn gjør da du, så vi kan se det og tro dig? hvad gjerning gjør du?
31 Våre fedre åt manna i ørkenen, som skrevet står: Han gav dem brød fra himmelen å ete.
32 Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Moses har ikke gitt eder brødet fra himmelen, men min Fader gir eder det sanne brød fra himmelen;
33 for Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.
34 De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brød!
35 Jesus sa til dem: Jeg er livsens brød; den som kommer til mig, skal ikke hungre, og den som tror på mig, skal aldri nogensinne tørste.
36 Men jeg har sagt eder at I har sett mig og tror dog ikke.
37 Alle de som Faderen gir mig, kommer til mig, og den som kommer til mig, vil jeg ingenlunde støte ut;
38 for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt mig,
39 og dette er hans vilje som har sendt mig, at jeg ikke skal miste noget av alt det han har gitt mig, men opreise det på den ytterste dag.
40 For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal opreise ham på den ytterste dag.