Book of Common Prayer
19 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.
3 Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.
4 Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres[a] røst.
5 Over all jorden utgår deres målesnor[b], og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem.
6 Og den er som en brudgom som går ut av sitt brudekammer; den gleder sig som en helt til å løpe sin bane.
7 Fra himmelens ende er dens utgang, og dens omløp inntil dens ende, og intet er skjult for dens hete.
8 Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; Herrens vidnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis;
9 Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det oplyser øinene;
10 Herrens frykt er ren, den står fast evindelig; Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle tilsammen.
11 De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene.
12 Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.
13 Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat mig mine lønnlige synder!
14 Bevar også din tjener fra skammelige synder, la dem ei herske over mig! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser.
15 La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!
18 For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.
19 Ikke i lønndom har jeg talt, ikke på et sted i et mørkt land; jeg har ikke sagt til Jakobs ætt: Søk mig uten nytte! Jeg, Herren, taler rettferdighet, forkynner det som rett er.
20 Samle eder og kom, tred frem alle sammen, I som er sloppet unda hedningefolkene! De vet intet de som bærer sine trebilleder og ber til en gud som ikke kan frelse.
21 Meld og si fra! Ja, la dem rådslå alle sammen! Hvem har kunngjort dette fra fordums tid, forkynt det for lenge siden? Mon ikke jeg, Herren? Og det er ingen annen Gud foruten mig; en rettferdig og frelsende Gud er det ikke foruten mig.
22 Vend eder til mig og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.
23 Ved mig selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For mig skal hvert kne bøie sig, mig skal hver tunge sverge troskap.
24 Bare i Herren, skal de si om mig, er rettferdighet og styrke; til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham.
25 Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose sig, hele Israels folk.
4 enda jeg har det jeg kunde sette min lit til også i kjød. Om nogen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enn mere,
5 jeg som er omskåret på den åttende dag, av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, overfor loven en fariseer,
6 i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet efter loven ulastelig.
7 Men det som var mig en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap;
8 ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus
9 og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,
10 så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død,
11 om jeg dog kan vinne frem til opstandelsen fra de døde.
89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.
90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der.
91 Til å utføre dine dommer står de[a] der enn idag; for alle ting er dine tjenere.
92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.
93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live.
94 Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger.
95 De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd.
96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt.
97 Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunder jeg på den.
98 Dine bud gjør mig visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg dem.
99 Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere; for jeg grunder på dine vidnesbyrd.
100 Jeg er forstandigere enn de gamle; for jeg har tatt vare på dine befalinger.
101 Fra enhver ond sti har jeg holdt mine føtter borte forat jeg kunde holde ditt ord.
102 Fra dine lover er jeg ikke avveket; for du har lært mig.
103 Hvor dine ord er søte for min gane, mere enn honning for min munn!
104 Av dine befalinger får jeg forstand; derfor hater jeg all løgnens sti.
105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.
106 Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover.
107 Jeg er såre nedbøiet; Herre, hold mig i live efter ditt ord!
108 La min munns frivillige offere tekkes dig, Herre, og lær mig dine lover!
109 Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt.
110 De ugudelige har lagt snare for mig, men jeg har ikke forvillet mig fra dine befalinger.
111 Jeg har fått dine vidnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede.
112 Jeg har bøiet mitt hjerte til å gjøre efter dine forskrifter evindelig, inntil enden.
9 Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten
2 og bad ham om brev til Damaskus, til synagogene der, forat om han fant nogen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunde føre dem bundne til Jerusalem.
3 Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham,
4 og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?
5 Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
6 Men stå op og gå inn i byen, så skal det bli dig sagt hvad du har å gjøre!
7 Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet, for de hørte vel røsten, men så ikke nogen.
8 Saulus reiste sig da op fra jorden; men da han åpnet sine øine, så han intet; de ledet ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus.
9 Og i tre dager var han uten syn og hverken åt eller drakk.
10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias, og Herren sa til ham i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre!
11 Og Herren sa til ham: Stå op og gå bort i den gate som kalles den rette, og spør i Judas' hus efter en som heter Saulus, fra Tarsus! for se, han beder,
12 og han har i et syn sett en mann ved navn Ananias, som kom inn til ham og la hånden på ham forat han skulde få sitt syn igjen.
13 Men Ananias svarte: Herre! jeg har hørt av mange om denne mann hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem,
14 og her har han makt fra yppersteprestene til å binde alle dem som påkaller ditt navn.
15 Men Herren sa til ham: Gå avsted! for han er mig et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og for Israels barn;
16 for jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld.
17 Så gikk Ananias avsted og kom inn i huset og la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt mig, Jesus, han som åpenbarte sig for dig på veien hvor du kom, forat du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd.
18 Og straks falt det likesom skjell fra hans øine, og han fikk sitt syn igjen, og han stod op og blev døpt,
19 og han tok føde til sig og blev styrket. Han blev da nogen dager hos disiplene i Damaskus.
20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.
21 Og alle som hørte det, blev ute av sig selv av forundring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkaller dette navn? og han var kommet hit for å føre dem bundne til yppersteprestene.
22 Men Saulus blev enn mere styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.