Book of Common Prayer
31 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
3 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
4 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
5 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
6 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
7 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
8 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
9 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
10 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
11 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
12 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
13 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
14 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
15 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
16 I din hånd er mine tider[a]; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
17 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
18 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!
19 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
20 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
21 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
22 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
23 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
24 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
25 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
35 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav[a] for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.
8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm[b].
14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver[c] og hviler ikke.
16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.
27 Dette er historien om Tarah og hans ætt: Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot.
28 Og Haran døde hos sin far Tarah i sitt fedreland, i Ur i Kaldea.
29 Og Abram og Nakor tok sig hustruer; Abrams hustru hette Sarai, og Nakors hustru hette Milka og var en datter av Haran, far til Milka og Jiska.
30 Og Sarai var ufruktbar, hun hadde ikke noget barn.
31 Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der.
32 Og Tarahs dager blev to hundre og fem år; så døde Tarah i Karan.
12 Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!
2 Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!
3 Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes
4 Så drog Abram bort som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham. Og Abram var fem og sytti år gammel da han drog ut fra Karan.
5 Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.
6 Og Abram drog gjennem landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana'anittene bodde dengang der i landet.
7 Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbaret sig for ham.
8 Derfra flyttet han til fjellene østenfor Betel og slo op sitt telt med Betel i vest og Ai i øst; og han bygget der et alter for Herren og påkalte Herrens navn.
7 For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,
2 han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernæst også Salems konge, det er freds konge,
3 som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn - han blir prest for alltid.
4 Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!
5 Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend,
6 så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
7 Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.
8 Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vidnesbyrd at han lever.
9 Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende;
10 for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham.
11 Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme - for dette var folket bundet til ved loven - hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis?
12 Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig;
13 for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret;
14 det er jo kjent nok at vår Herre er oprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noget om prester.
15 Og enn mere klart er det når det opstår en annen prest efter Melkisedeks vis,
16 som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft;
17 for han får det vidnesbyrd: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.
16 Han sier til henne: Gå avsted, kall på din mann, og kom så hit!
17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann;
18 for du har hatt fem menn, og den du nu har, er ikke din mann. Der talte du sant.
19 Kvinnen sier til ham: Herre! jeg ser at du er en profet.
20 Våre fedre tilbad på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbede.
21 Jesus sier til henne: Tro mig, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbede Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
22 I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene;
23 men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbede Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.
24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.
25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus; når han kommer, skal han forkynne oss alt.
26 Jesus sier til henne: Det er mig, jeg som taler med dig!