Book of Common Prayer
25 Av David. Til dig, Herre, løfter jeg min sjel.
2 Min Gud, til dig har jeg satt min lit; la mig ikke bli til skamme, la ikke mine fiender fryde sig over mig!
3 Ja, ingen av dem som bier på dig, skal bli til skamme; de skal bli til skamme som er troløse uten årsak.
4 Herre, la mig kjenne dine veier, lær mig dine stier!
5 Led mig frem i din trofasthet og lær mig! for du er min frelses Gud, på dig bier jeg hele dagen.
6 Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger! for de er fra evighet.
7 Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom mig i hu efter din miskunnhet for din godhets skyld, Herre!
8 Herren er god og rettvis; derfor lærer han syndere veien.
9 Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei.
10 Alle Herrens stier er miskunnhet og trofasthet imot dem som holder hans pakt og hans vidnesbyrd.
11 For ditt navns skyld, Herre, forlat mig min misgjerning! for den er stor.
12 Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge.
13 Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet.
14 Herren har fortrolig samfund med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.
15 Mine øine er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.
16 Vend dig til mig og vær mig nådig! for jeg er enslig og elendig.
17 Mitt hjertes angst har de[a] gjort stor; før mig ut av mine trengsler!
18 Se min elendighet og min nød, og forlat mig alle mine synder!
19 Se mine fiender, de er mange, og de hater mig med urettferdig hat.
20 Bevar min sjel og redd mig, la mig ikke bli til skamme! for jeg tar min tilflukt til dig.
21 La uskyld og opriktighet verge mig! for jeg bier på dig.
22 Forløs, Gud, Israel av alle dets trengsler!
9 Til sangmesteren, efter Mutlabbén[a]; en salme av David.
2 Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger.
3 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste,
4 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn.
5 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer.
6 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid.
7 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort.
8 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom,
9 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet.
10 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider.
11 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!
12 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
13 For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik.
14 Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter,
15 forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse.
16 Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte.
17 Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon[b]. Sela.
18 De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud.
19 For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig.
20 Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn!
21 La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela.
15 En salme av David. Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg?
2 Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte,
3 som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin næste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær,
4 den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger sig selv til skade og ikke bryter sitt ord,
5 den som ikke låner sine penger ut mot rente[a] og ikke tar gave mot den uskyldige. Den dette gjør, skal ikke rokkes evindelig.
6 Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,
7 og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.
8 Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.
9 Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.
10 Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.
11 Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
12 Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.
13 I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.
14 Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.
15 Da talte Gud til Noah og sa:
16 Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.
17 Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.
18 Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.
19 Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.
20 Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21 Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.
22 Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.
14 Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.
15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.
16 La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.
5 For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder,
2 som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt,
3 og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.
4 Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.
5 Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag;
6 likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.
23 Mens han nu var i Jerusalem i påsken, på høitiden, trodde mange på hans navn da de så de tegn han gjorde;
24 men Jesus selv betrodde sig ikke til dem, fordi han kjente alle,
25 og fordi han ikke trengte til at nogen skulde vidne om et menneske; for han visste selv hvad som bodde i mennesket.
3 Og det var en mann av fariseerne som hette Nikodemus, en av jødenes rådsherrer;
2 han kom til ham om natten og sa til ham: Rabbi! vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.
3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
4 Nikodemus sier til ham: Hvorledes kan et menneske fødes når han er gammel? kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og fødes?
5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.
7 Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny!
8 Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden.
9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvorledes kan dette skje?
10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?
11 Sannelig, sannelig sier jeg dig: Vi taler det vi vet, og vi vidner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vidnesbyrd.
12 Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?
13 Og dog er ingen steget op til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
14 Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies,
15 forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv.