Book of Common Prayer
85 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre.
3 Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela.
4 Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om.
5 Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet!
6 Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?
7 Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig?
8 Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!
9 Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.
10 Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land.
11 Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.
12 Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen.
13 Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.
14 Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
89 En læresalme av Etan, esrahitten.
2 Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn.
3 For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet.
4 [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener:
5 Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela.
6 Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling.
7 For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner,
8 en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham?
9 Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig.
10 Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig.
11 Du har sønderknust Rahab[a] som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender.
12 Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem;
13 nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn.
14 Du har en arm med velde; sterk er din hånd, ophøiet er din høire hånd.
15 Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn.
16 Salig er det folk som kjenner til jubel[b]; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre.
17 I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet.
18 For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn.
19 For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge.
20 Dengang[c] talte du i et syn til dine fromme[d] og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket.
21 Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje.
22 Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke.
23 Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham.
24 Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham.
25 Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies.
26 Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene.
27 Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe.
28 Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden.
29 Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham.
14 Da nu folket brøt op fra sine telt for å gå over Jordan, og prestene bar paktens ark foran folket,
15 og de som bar arken, kom til Jordan, og de prester som bar arken, rørte med sine føtter ved den ytterste rand av vannet - men Jordan gikk over alle sine bredder hele høsttiden igjennem -
16 da stanset det vann som kom ovenfra, og stod som en vegg langt borte, ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan, og det vann som rant ned til ødemarkens hav - Salthavet - løp helt bort, og folket gikk over midt imot Jeriko.
17 Men prestene som bar Herrens pakts-ark, stod på tørr grunn midt i Jordan uten å røre sig; og hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.
4 Da nu hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva:
2 Velg ut tolv menn av folket, én mann av hver stamme,
3 og byd dem og si: Ta op her fra Jordans bunn tolv stener, fra det sted hvor prestenes føtter står, og hold dem ferdige, og bær dem med eder over og legg dem ned på det sted hvor I blir denne natt over!
4 Da lot Josva de tolv menn kalle som han hadde valgt blandt Israels barn, én mann for hver stamme.
5 Og Josva sa til dem: Gå foran Herrens, eders Guds ark ut i Jordan og ta hver sin sten op på skulderen, efter tallet på Israels barns stammer!
6 Disse stener skal være et tegn blandt eder. Når eders barn i fremtiden spør: Hvad er dette for stener?
7 da skal I si til dem: Jordans vann delte sig foran Herrens pakts-ark; da den drog ut i Jordan, delte Jordans vann sig, og disse stener skal være til et minne om dette for Israels barn til evig tid.
5 Bli derfor Guds efterfølgere som hans elskede barn,
2 og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og gav sig selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft.
3 Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblandt eder, således som det sømmer sig for hellige,
4 heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.
5 For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.
6 La ingen dåre eder med tomme ord! for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;
7 ha derfor ikke noget med dem å gjøre!
8 For I var fordum mørke, men nu er I lys i Herren; vandre som lysets barn -
9 for lysets frukt viser sig i all godhet og rettferdighet og sannhet -
10 idet I prøver hvad som er velbehagelig for Herren,
11 og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!
12 For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si;
13 men når det refses, blir det alt åpenbaret av lyset; for alt som blir åpenbaret, er lys.
14 Derfor sier Skriften: Våkn op, du som sover, og stå op fra de døde, og Kristus skal lyse for dig.
15 Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise,
16 så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.
17 Derfor, vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er!
18 Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden,
19 så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i eders hjerter,
20 og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn,
9 Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind.
2 Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulde fødes blind?
3 Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulde åpenbares på ham.
4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt mig, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide.
5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.
6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og gjorde en deig av spyttet og smurte deigen på hans øine.
7 og han sa til ham: Gå og vask dig i dammen Siloa, det er utlagt: utsendt. Han gikk da bort og vasket sig, og kom tilbake seende.
8 Grannene og de som før hadde sett ham sitte og tigge, sa da: Er det ikke han som satt og tigget?
9 Andre sa: Jo, det er han; andre sa: Nei, men han ligner ham. Han selv sa: Det er mig.
10 De sa da til ham: Hvorledes blev dine øine åpnet?
11 Han svarte: Den mann som heter Jesus, gjorde en deig og smurte på mine øine og sa til mig: Gå til Siloa og vask dig! Da jeg så gikk bort og vasket mig, fikk jeg mitt syn.
12 De sa til ham: Hvor er han? Han sier: Jeg vet ikke.
35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han traff ham, sa han: Tror du på Guds Sønn?
36 Han svarte: Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham?
37 Jesus sa til ham: Du har sett ham; og han som her taler med dig, han er det.
38 Han sa: Jeg tror, Herre! og falt ned for ham.