Book of Common Prayer
68 Til sangmesteren; av David; en salme, en sang.
2 Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.
3 Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn.
4 Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede.
5 Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn!
6 Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig.
7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.
8 Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,
9 da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.
10 Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du.
11 Ditt folk bosatte sig i landet[a]; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud!
12 Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap.
13 Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte.
14 Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans[b].
15 Når den Allmektige spreder konger der[c], da sner det på Salmon[d].
16 Et Guds fjell[e] er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell[f].
17 Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig.
18 Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen[g].
19 Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud!
20 Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.
21 Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.
22 Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld.
23 Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp,
24 forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene.
25 De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen.
26 Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke.
27 Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde!
28 Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem[h], Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster.
29 Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss!
30 For ditt tempel i Jerusalems skyld[i] skal konger komme til dig med gaver.
31 Skjell på dyret i sivet[j], på stuteflokken med folke-kalvene[k], som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid.
32 Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud.
33 I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela,
34 ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst.
35 Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene.
36 Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud!
72 Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet!
2 Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett.
3 Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld.
4 Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen.
5 De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.
6 Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.
7 I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere.
8 Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.
9 For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv.
10 Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt.
11 Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.
12 For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har.
13 Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler.
14 Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine.
15 Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham.
16 Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden.
17 Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig.
18 Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger!
19 Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen.
20 Ende på Davids, Isais sønns bønner.
9 Der gikk han inn i hulen[a] og blev der om natten. Da kom Herrens ord til ham; han sa til ham: Hvad vil du her, Elias?
10 Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene tilbake, og de står mig efter livet.
11 Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Da gikk Herren forbi der, og det kom en stor og sterk storm som sønderrev fjell og knuste klipper foran Herren, men Herren var ikke i stormen; og efter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet;
12 og efter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden; og efter ilden kom lyden av en stille susen.
13 Og da Elias hørte den, dekket han sitt ansikt til med sin kappe og gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Da kom det en røst til ham og sa: Hvad vil du her, Elias?
14 Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene lilbake og de står mig efter livet.
15 Da sa Herren til ham: Gå tilbake igjen og ta veien til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria!
16 Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisa, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.
17 Og det skal gå så, at den som slipper unda Hasaels sverd, skal Jehu drepe, og den som slipper unda Jehus sverd, skal Elisa drepe.
18 Men jeg vil la syv tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøid kne for Ba'al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.
17 Dette sier jeg da og vidner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet,
18 formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse,
19 de som følelsesløse har overgitt sig til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke.
20 Men I har ikke lært Kristus således å kjenne,
21 om I ellers har hørt om ham og er blitt oplært i ham, således som sannhet er i Jesus,
22 at I efter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster,
23 men fornyes i eders sinns ånd
24 og iklæ eder det nye menneske, som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.
25 Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin næste, fordi vi er hverandres lemmer!
26 Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede,
27 og gi ikke djevelen rum!
28 Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noget godt med sine hender, forat han kan ha noget å gi til den som trenger.
29 Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig opbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på;
30 og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag!
31 Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, likesom all ondskap;
32 men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt eder i Kristus!
15 Da nu Jesus skjønte at de vilde komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og op i fjellet igjen, han selv alene.
16 Men da det blev aften, gikk hans disipler ned til sjøen,
17 og de gikk i en båt og fór over til hin side av sjøen, til Kapernaum. Og det var allerede blitt mørkt, og Jesus var enda ikke kommet til dem.
18 Og sjøen gikk høit, for det blåste en sterk vind.
19 Da de nu hadde rodd en fem og tyve eller tretti stadier, ser de Jesus gå på sjøen og komme nær til båten, og de blev redde.
20 Men han sa til dem: Det er mig, frykt ikke!
21 Nu vilde de ta ham op i båten, og straks kom båten til landet som de fór til.
22 Den næste dag så folket som stod på hin side av sjøen, at det ikke var nogen annen båt der, og visste at det bare hadde vært én, og at Jesus ikke var gått i båten sammen med sine disipler, men at hans disipler hadde faret bort alene.
23 Imens kom det andre båter fra Tiberias nær til det sted hvor de hadde fått mat efter Herrens takkebønn.
24 Da nu folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke hans disipler, gikk de i båtene, og kom til Kapernaum og søkte efter Jesus.
25 Og da de fant ham på hin side av sjøen, sa de til ham: Rabbi! når er du kommet hit?
26 Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg eder: I søker mig, ikke fordi I så tegn, men fordi I åt av brødene og blev mette.
27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.