Book of Common Prayer
18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
2 Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
3 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
8 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
12 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
13 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
14 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
15 Og han utsendte sine piler og spredte dem[a] omkring - lyn i mengde og forvirret dem.
16 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
23 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
24 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
28 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
29 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
33 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
34 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
35 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
38 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
39 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
42 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
43 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
44 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
45 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
49 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
50 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
51 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
6 Og jeg har da latt eder gå med tom munn i alle eders byer og latt eder mangle brød i alle eders hjem; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.
7 Jeg har forholdt eder regnet da det ennu var tre måneder igjen til høsten, og har latt det regne over en by, men ikke over en annen; et stykke land fikk regn, og et annet stykke blev fortørket, fordi det ikke kom regn på det,
8 og to, tre byer ravet avsted til en og samme by for å drikke vann, men fikk ikke nok; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.
9 Jeg har slått eder med kornbrand og rust; gresshoppene åt op eders mange haver og vingårder og fikentrær og oljetrær; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.
10 Jeg har sendt pest blandt eder likesom dengang i Egypten, jeg har drept eders unge menn med sverdet og latt eders hester bli hærfang, og jeg lot stanken fra eders hær stige op i eders nese; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.
11 Jeg har omstyrtet byer iblandt eder, således som Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra, og I blev som en brand som er revet ut av ilden; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.
12 Derfor vil jeg gjøre med dig, Israel, så som jeg har sagt[a]. Og fordi jeg vil gjøre således med dig, så gjør dig rede til å møte din Gud, Israel!
13 For se, han som danner fjellene og skaper vinden og åpenbarer menneskene deres tanker, han som gjør morgenrøden til mørke og farer frem over jordens høider - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.
11 Da nu alt dette opløses, hvor må I da strebe efter hellig ferd og gudsfrykt,
12 idet I venter på og fremskynder Guds dags komme, hvorved himlene skal opløses i ild og himmellegemene smelte i brand!
13 Men vi venter efter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
14 Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred,
15 og akt vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til eder efter den visdom som er ham gitt,
16 likesom og i alle sine brev når han i dem taler om dette; i dem er det noget som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre skrifter, til sin egen undergang.
17 Så må da I, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand;
18 men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham være æren både nu og til evig tid! Amen.
33 Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård, og han satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse i den og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.
34 Da det nu led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukt som han skulde ha;
35 og vingårdsmennene tok hans tjenere: en slo de, en drepte de, en stenet de.
36 Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem.
37 Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil undse sig for min sønn.
38 Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv!
39 Og de tok ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel.
40 Når nu vingårdens herre kommer, hvad skal han da gjøre med disse vingårdsmenn?
41 De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid.
42 Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?
43 Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.
44 Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
45 Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at han talte om dem.
46 Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for det holdt ham for en profet.