Book of Common Prayer
5 Til sangmesteren, til Nehilot[a]; en salme av David.
2 Vend øret til mine ord, Herre, akt på min tanke!
3 Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til dig beder jeg.
4 Herre, årle høre du min røst! Årle legger jeg min sak frem for dig og venter.
5 For du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet; den onde får ikke bo hos dig.
6 Overmodige får ikke stå frem for dine øine; du hater alle dem som gjør urett.
7 Du lar dem som taler løgn, gå til grunne; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for Herren.
8 Men jeg går ved din megen miskunn inn i ditt hus, jeg kaster mig ned foran ditt hellige tempel i din frykt.
9 Herre, led mig ved din rettferdighet for mine motstanderes skyld, gjør din vei jevn for mitt åsyn!
10 For det er ikke sannhet i deres munn; deres indre er fordervelse, deres strupe en åpen grav; sin tunge gjør de glatt.
11 Døm dem skyldige, Gud! La dem falle for sine råds skyld, styrt dem ned for deres mange misgjerninger! For de er gjenstridige mot dig.
12 Da skal alle de som tar sin tilflukt til dig, glede sig; til evig tid skal de juble, og du skal verne om dem; og de som elsker ditt navn, skal fryde sig i dig.
13 For du velsigner den rettferdige, Herre! Som med et skjold dekker du ham med nåde.
6 Til sangmesteren, med strengelek; efter Sjeminit[b]; en salme av David.
2 Herre, straff mig ikke i din vrede og tukt mig ikke i din harme!
3 Vær mig nådig, Herre! for jeg er bortvisnet. Helbred mig, Herre! for mine ben er forferdet,
4 og min sjel er såre forferdet; og du, Herre, hvor lenge?
5 Vend om, Herre, utfri min sjel, frels mig for din miskunnhets skyld!
6 For i døden kommer ingen dig i hu; hvem vil prise dig i dødsriket?
7 Jeg er trett av mine sukk, jeg gjennembløter min seng hver natt; med mine tårer væter jeg mitt leie.
8 Borttæret av sorg er mitt øie; det er eldet for alle mine fienders skyld.
9 Vik fra mig, alle I som gjør urett! For Herren har hørt min gråts røst,
10 Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren tar imot min bønn.
11 Alle mine fiender skal bli til skamme og såre forferdet; de skal vike tilbake, bli til skamme i et øieblikk.
10 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
11 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?
2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.
3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?
4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.
5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.
6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.
7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.
3 Hør dette ord som Herren har talt mot eder, Israels barn, mot hele den ætt jeg har ført op fra Egyptens land:
2 Eder alene har jeg villet kjennes ved blandt alle jordens ætter; derfor vil jeg hjemsøke eder for alle eders misgjerninger.
3 Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?
4 Brøler vel løven i skogen uten at den har funnet noget rov? Lar vel ungløven sin røst høre fra sin hule uten at den har fanget noget?
5 Faller vel fuglen i en snare på marken uten at det er satt nogen snare for den? Spretter vel snaren op fra marken uten at den fanger noget?
6 Eller støtes det vel i basun i en by uten at folket forferdes? Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?
7 For Herren, Israels Gud, gjør ikke noget uten at han har åpenbaret sitt lønnlige råd for sine tjenere profetene.
8 Når løven brøler, hvem skulde ikke da reddes? Når Herren, Israels Gud, taler, hvem skulde ikke da profetere?
9 Rop ut i palassene i Asdod og i palassene i Egyptens land og si: Samle eder på Samaria-fjellene og se hvor stor forvirring det er der inne, og hvor megen undertrykkelse der råder!
10 De vet ikke å gjøre det som rett er, sier Herren, de som dynger op vold og ødeleggelse i sine palasser.
11 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fiender skal komme og omringe hele landet. Og de skal styrte ned din borg, så du mister ditt vern, og dine palasser skal bli plyndret.
12 Derfor vil jeg alltid komme til å minne eder om dette, enda I vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos eder;
13 allikevel akter jeg det for riktig, så lenge jeg er i denne hytte, å vekke eder ved påminnelse,
14 for jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått, som og vår Herre Jesus Kristus varslet mig.
15 Men jeg vil og gjøre mig flid for at I til enhver tid efter min bortgang skal kunne minnes dette.
16 For ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øienvidner til hans storhet.
17 For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den ophøiede herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag,
18 og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg.
19 Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter,
20 idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning;
21 for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.
12 Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,
13 og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.
14 Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem.
15 Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! da blev de vrede og sa til ham:
16 Hører du hvad disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt dig lovprisning?
17 Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over.
18 Om morgenen, da han gikk til byen igjen, blev han hungrig,
19 og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noget på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri i evighet skal det mere vokse frukt på dig. Og straks visnet fikentreet.
20 Og da disiplene så det, undret de sig og sa: Hvorledes gikk det til at fikentreet straks visnet?
21 Men Jesus svarte og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Dersom I har tro og ikke tviler, da skal I ikke alene kunne gjøre dette med fikentreet, men endog om I sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet, så skal det skje;
22 og alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få.