Book of Common Prayer
80 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; et vidnesbyrd av Asaf; en salme.
2 Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar dig i herlighet!
3 Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse!
4 Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
5 Herre, Gud, hærskarenes Gud hvor lenge har du latt din vrede ryke uten å ense ditt folks bønn!
6 Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål.
7 Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst.
8 Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
9 Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det.
10 Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet.
11 Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener.
12 Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven.
13 Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det?
14 Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det.
15 Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre
16 og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!
17 Det er brent med ild, det er avhugget; for ditt åsyns trusel går de under.
18 La din hånd være over den mann som er ved din høire hånd, over den menneskesønn du har utvalgt dig,
19 så vil vi ikke vike fra dig! Gjør oss levende igjen, så vil vi påkalle ditt navn!
20 Herre, Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!
77 Til sangmesteren, for Jedutun[a]; av Asaf; en salme.
2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.
3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.
4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.
5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.
6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.
7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.
8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?
9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?
10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.
11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.
12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.
13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.
14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?
15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.
16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.
17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.
18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.
19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.
20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.
21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.
79 En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper.
2 De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr.
3 De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven.
4 Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss.
5 Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild?
6 Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn!
7 For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde.
8 Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige!
9 Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld!
10 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet,
11 la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke,
12 og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre!
13 Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris.
9 På den fire og tyvende dag i samme måned samlet Israels barn sig og holdt faste, klædd i sekk og med jord strødd på sine hoder.
2 Og Israels ætt skilte sig fra alle fremmede og stod så frem og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger.
3 Så blev de stående på sin plass mens det blev lest op for dem av Herrens, deres Guds lovbok en fjerdedel av dagen, og en annen fjerdedel av dagen avla de bekjennelse og tilbad Herren sin Gud.
4 Josva og Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani trådte op på levittenes forhøining, og de ropte med høi røst til Herren sin Gud.
5 Og levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Petahja sa: Stå op og lov Herren eders Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er ophøiet over all lov og pris!
6 Du alene er Herren, du har gjort himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilbeder dig.
7 Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og gav ham navnet Abraham.
8 Og du fant hans hjerte trofast mot dig, og du gjorde den pakt med ham at du vilde gi hans ætt kana'anittenes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land; og du holdt ditt ord, for du er rettferdig.
9 Du så våre fedres nød i Egypten, og du hørte deres rop ved det Røde Hav,
10 og du gjorde tegn og undergjerninger med Farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land; for du visste at de hadde faret overmodig frem mot dem, og du vant dig et stort navn, som det kan sees på denne dag.
11 Du kløvde havet for dem, og de gikk midt igjennem havet på det tørre; du kastet deres forfølgere i dypet, så de sank som sten i de veldige vann.
12 Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å Iyse for dem på den vei de skulde gå.
13 Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen; du gav dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud.
14 Du kunngjorde dem din hellige sabbat; du gav dem bud og forskrifter og lover gjennem din tjener Moses.
15 Du gav dem brød fra himmelen når de hungret, og lot vann komme frem av klippen for dem når de tørstet, og du bød dem å dra inn og ta det land i eie som du med opløftet hånd hadde svoret at du vilde gi dem.
16 Men de, våre fedre, var overmodige og hårdnakkede og hørte ikke på dine bud.
17 De vilde ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkede og valgte sig en høvding og vilde i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trældom; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke.
18 Ja, de støpte sig endog en kalv og sa: Dette er din Gud, som førte dig op fra Egypten. Og de gjorde sig skyldige i store bespottelser.
19 Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, ei heller vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den vei de skulde gå.
20 Du gav dem din gode Ånd til å lære dem; du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet.
21 I firti år forsørget du dem i ørkenen, de manglet intet; deres klær blev ikke utslitt, og deres føtter blev ikke hovne.
22 Du gav dem riker og folk, som du skiftet ut til dem på alle kanter; de tok i eie det land som tilhørte Sihon, kongen i Hesbon, og det land som tilhørte Og, kongen i Basan.
23 Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det land som du hadde lovt deres fedre at de skulde komme inn i og ta i eie.
24 Så kom da deres barn og tok landet i eie, og du ydmyket landets innbyggere, kana'anittene, for dem og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunde gjøre med dem som de vilde.
25 De inntok faste byer og vant sig fruktbar jord og tok huser til eie som var fulle av alle gode ting, og uthugne brønner, vingårder og oljetrær og frukttrær i mengde; og de åt og blev mette og fete og gjorde sig til gode ved din store godhet.
18 Derefter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden blev oplyst av hans herlighet,
2 og han ropte med sterk røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder, og et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl;
3 for av hennes horelevnets vredes-vin har alle folk drukket, og kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøbmennene på jorden er blitt rike av hennes vellevnets fylde.
4 Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!
5 For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu.
6 Gi henne igjen som hun har gitt, og gjengjeld henne dobbelt efter hennes gjerninger! Skjenk henne dobbelt i det beger hun har iskjenket!
7 Så meget som hun har ophøiet sig selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se,
8 derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli opbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne.
15 Da kom fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: Mark.
2 Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid.
3 Men han svarte og sa til dem: Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld?
4 For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
5 men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulde hatt til hjelp av mig, det gir jeg til templet - han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor.
6 Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.
7 I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa:
8 Dette folk ærer mig med lebene; men deres hjerte er langt borte fra mig;
9 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
10 Og han kalte folket til sig og sa til dem: Hør dette og forstå det:
11 Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.
12 Da gikk hans disipler til ham og sa: Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord?
13 Men han svarte og sa: Enhver plante som min himmelske Fader ikke har plantet, skal rykkes op med rot.
14 La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.
15 Da svarte Peter og sa til ham: Tyd denne lignelse for oss!
16 Men han sa: Er også I ennu uforstandige?
17 Skjønner I ikke at alt det som kommer inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei?
18 Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent.
19 For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse.
20 Dette er det som gjør mennesket urent; men å ete med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent.