Book of Common Prayer
131 En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige.
2 Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig.
3 Vent på Herren, Israel, fra nu og inntil evig tid!
132 En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
2 han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
3 Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
4 jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
5 før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
6 Se, vi hørte om den[a] i Efrata[b], vi fant den i skogsbygden[c].
7 Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
8 Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
9 La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
10 For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
11 Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
12 dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
13 For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
14 Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
15 Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
16 og dets prester vil jeg klæ med fryd.
17 Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
18 Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.
133 En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!
2 Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans klædebon,
3 Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
134 En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene!
2 Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren!
3 Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!
135 Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere,
2 I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus!
3 Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig.
4 For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom.
5 Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder.
6 Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp,
7 han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,
8 han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe.
9 som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere,
10 han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger,
11 Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker,
12 og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv.
13 Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt.
14 For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere.
15 Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender.
16 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke;
17 de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn.
18 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.
19 Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren!
20 Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren!
21 Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
4 Så bød kongen ypperstepresten Hilkias og prestene av annen rang og vokterne ved dørtreskelen å føre ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba'al og Astarte og til hele himmelens hær; og han brente dem op utenfor Jerusalem på Kidron-markene og lot støvet av dem føre til Betel[a].
5 Han avsatte de prester som Judas konger hadde innsatt, og som brente røkelse på haugene i Judas byer og rundt omkring Jerusalem, og dem som brente røkelse for Ba'al, for solen og månen og dyrekretsens stjernebilleder og hele himmelens hær.
6 Han tok Astarte-billedet ut av Herrens hus og lot det føre utenfor Jerusalem til Kidron-dalen og brenne op i Kidron-dalen og knuse til støv; og han kastet støvet av det på de ringe folks graver.
7 Han rev ned tempel-bolernes[b] huser, som lå like ved Herrens hus, hvor kvinnene vevde småtelt for Astarte.
8 Han lot alle prestene komme fra Judas byer og gjorde de hauger urene hvor prestene hadde brent røkelse, fra Geba til Be'erseba, og han brøt ned haugene ved portene, både den som lå ved inngangen til byhøvedsmannen Josvas port, og den som lå til venstre ved byporten.
9 Dog fikk haugenes prester ikke ofre på Herrens alter i Jerusalem, men de åt usyret brød blandt sine brødre.
10 Han gjorde også Tofet[c] i Hinnoms barns dal urent, så ikke nogen skulde la sin sønn eller datter gå gjennem ilden for Molok.
11 Han hadde bort de hester som Judas konger hadde innvidd til solen, tett ved inngangen til Herrens hus, ved hoffmannen Netan-Meleks kammer i Parvarim[d]; og solens vogner brente han op med ild.
12 Alterne på taket over Akas' sal, som Judas konger hadde gjort, og de alter som Manasse hadde gjort i begge forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned; og han smuldret dem og hadde dem bort derfra og kastet støvet av dem i Kidrons bekk.
13 De offerhauger som lå midt imot Jerusalem på høire side av Ødeleggelsens berg, og som Israels konge Salomo hadde bygget for Astarte, sidoniernes vederstyggelighet, og for Kamos, Moabs vederstyggelighet, og for Milkom, Ammons barns vederstyggelighet, dem gjorde kongen urene.
14 Han slo billedstøttene i stykker og hugg ned Astarte-billedene og fylte det sted hvor de hadde stått, med menneskeben.
15 Også alteret i Betel, den offerhaug som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, han som fikk Israel til å synde, også det alter og den offerhaug rev han ned; og han brente op haugen og knuste den til støv; likeså brente han op Astarte-billedet.
16 Da Josias vendte sig om og så gravene som var der på fjellet, sendte han folk dit og lot benene ta ut av gravene og brenne op på alteret og gjorde det urent efter Herrens ord, det som den Guds mann hadde utropt, han som ropte ut at dette skulde skje.
17 Så sa han: Hvad er det for en stenstøtte jeg ser der borte? Byens menn svarte: Det er gravstedet til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut over alteret i Betel at det skulde skje som du nu har gjort.
18 Da sa han: La ham hvile i fred, ingen må flytte hans ben! Så lot de hans ben være i fred og likeså benene av den profet som var kommet fra Samaria.
19 Også alle offerhaug-husene i Samarias byer som Israels konger hadde gjort for å vekke Herrens harme, fikk Josias bort og gjorde med dem aldeles som han hadde gjort i Betel.
20 Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe på alterne og brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem.
21 Og kongen bød alt folket: Hold påske for Herren eders Gud, således som skrevet er i denne paktens bok!
22 For en påske som denne var ikke blitt holdt fra den tid da dommerne dømte Israel, heller ikke i hele den tid det hadde vært konger i Israel og Juda.
23 Det var først i kong Josias' attende år at en sådan påske blev holdt for Herren i Jerusalem.
24 Også dødningemanerne og sannsigerne og husgudene og de motbydelige avguder og alle de vederstyggeligheter som hadde vært å se i Juda land og i Jerusalem, utryddet Josias for å holde lovens ord som var skrevet i den bok presten Hilkias hadde funnet i Herrens hus.
25 Det hadde aldri før vært nogen konge som han, nogen som således hadde omvendt sig til Herren av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke efter hele Mose lov, og efter ham opstod det ingen som han.
12 Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende.
2 I vet at dengang da I var hedninger, lot I eder drage til de stumme avguder, alt efter som I blev draget.
3 Derfor kunngjør jeg eder at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.
4 Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme;
5 og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme;
6 og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle.
7 Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig.
8 For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd;
9 en annen tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd,
10 en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evne til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tunger, en annen tydning av tunger.
11 Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især efter som han vil.
18 Mens han talte dette til dem, se, da kom en synagoge-forstander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettop død; men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve.
19 Og Jesus stod op og fulgte ham, og hans disipler gikk med.
20 Og se, en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år, trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon;
21 for hun sa ved sig selv: Kan jeg bare få røre ved hans klædebon, så blir jeg helbredet.
22 Men han vendte sig om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! din tro har frelst dig. Og kvinnen blev helbredet fra samme stund.
23 Og da Jesus kom inn i synagoge-forstanderens hus og så fløitespillerne og hopen som larmet, sa han til dem:
24 Gå bort! Piken er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut.
25 Men da han hadde drevet hopen ut, gikk han inn og tok henne ved hånden; og piken stod op.
26 Og ryktet om dette kom ut i hele landet deromkring.