Book of Common Prayer
118 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig!
2 Israel sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
3 Arons hus sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
4 De som frykter Herren, sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
5 Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum.
6 Herren er med mig, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske gjøre mig?
7 Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem som hater mig.
8 Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker.
9 Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster.
10 Alle hedninger omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
11 De omgir mig, ja, de omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
12 De omgir mig som bier, de slukner som ild i tornebusker; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
13 Hårdt støtte du[a] mig forat jeg skulde falle; men Herren hjalp mig.
14 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.
15 Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk.
16 Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk.
17 Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger.
18 Hårdt tuktet Herren mig, men til døden overgav han mig ikke.
19 Lukk op rettferdighets porter for mig! Jeg vil gå inn gjennem dem, jeg vil prise Herren.
20 Dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den.
21 Jeg vil prise dig fordi du svarte mig og blev mig til frelse.
22 Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.
23 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øine.
24 Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den!
25 Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes!
26 Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner eder fra Herrens hus.
27 Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn!
28 Du er min Gud, og jeg vil love dig, min Gud, jeg vil ophøie dig.
29 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
145 En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid.
2 Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.
3 Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig.
4 En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne.
5 På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde.
6 Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle.
7 Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet.
8 Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet.
9 Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.
10 Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig.
11 Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde,
12 for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære.
13 Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennem alle slekter.
14 Herren støtter alle dem som faller, og opreiser alle nedbøiede.
15 Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid.
16 Du oplater din hånd og metter alt levende med velbehag[a].
17 Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.
18 Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet.
19 Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem.
20 Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.
21 Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid.
20 Ved den tid blev Esekias dødssyk; da kom profeten Esaias, Amos' sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger.
2 Da vendte han sitt ansikt mot veggen og bad til Herren og sa:
3 Akk, Herre! kom dog i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i trofasthet og med helt hjerte og gjort hvad godt er i dine øine! Og Esekias gråt høit.
4 Men Esaias var ennu ikke kommet ut av den indre by, da kom Herrens ord til ham, og det lød så:
5 Vend tilbake og si til Esekias, mitt folks fyrste: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede dig; på den tredje dag skal du gå op til Herrens hus.
6 Og jeg vil legge femten år til din alder, og jeg vil redde dig og denne by av assyrerkongens hånd, og jeg vil verne denne by for min skyld og for min tjener Davids skyld.
7 Og Esaias sa: Hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på bylden, og han frisknet til.
8 Og Esekias sa til Esaias: Hvad skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede mig, så jeg den tredje dag kan gå op til Herrens hus?
9 Esaias svarte: Dette skal du ha til tegn fra Herren på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti streker frem, eller skal den gå ti streker tilbake?
10 Esekias sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke sig ti streker frem; nei, skyggen skal gå ti streker tilbake.
11 Da ropte profeten Esaias til Herren; og han lot skyggen gå tilbake de streker som den var gått ned på Akas' solskive - ti streker.
12 På den tid sendte Berodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Esekias; for han hadde hørt at Esekias hadde vært syk.
13 Da Esekias hadde hørt på dem, lot han dem få se hele sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare olje og hele sitt våbenhus og alt det som fantes i hans skattkammere; det var ikke den ting Esekias ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.
14 Da kom profeten Esaias til kong Esekias og sa til ham: Hvad sa disse menn, og hvorfra kommer de til dig? Esekias svarte: De er kommet fra et land langt borte, fra Babel.
15 Og han sa: Hvad fikk de se i ditt hus? Esekias svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se; det var ikke den ting jeg ikke lot dem lå se i mine skattkammer.
16 Da sa Esaias til Esekias: Hør Herrens ord!
17 Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet like til denne dag, skal føres bort til Babel; det skal ikke bli nogen ting tilbake, sier Herren.
18 Og blandt dine sønner som skal utgå av dig, som du skal avle, skal det være nogen som blir tatt til hoffmenn i kongen av Babels palass.
19 Da sa Esekias til Esaias: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Er det ikke så, når det skal være fred og trygghet i mine dager?
20 Hvad som ellers er å fortelle om Esekias og om alle hans store gjerninger, og hvorledes han gjorde dammen og vannledningen og førte vannet inn i byen, det er opskrevet i Judas kongers krønike.
21 Og Esekias la sig til hvile hos sine fedre, og hans sønn Manasse blev konge i hans sted.
12 På denne tid la kong Herodes hånd på nogen av menigheten og mishandlet dem.
2 Jakob, Johannes' bror, avlivet han med sverd,
3 og da han så at det var jødene til behag, grep han dessuten også Peter - det var de usyrede brøds dager -
4 og da han hadde grepet ham, kastet han ham i fengsel, og overlot til fire vaktskifter av stridsmenn, hvert på fire mann, å passe på ham, da han efter påsken vilde føre ham frem for folket.
5 Så holdt de da vakt over Peter i fengslet; men det blev gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten.
6 Da nu Herodes skulde til å føre ham frem, sov Peter den natt mellem to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengslet.
7 Og se, en Herrens engel stod der, og et lys skinte i fangerummet, og han støtte Peter i siden og vekket ham op og sa: Skynd dig og stå op! Og lenkene falt av hans hender.
8 Og engelen sa til ham: Bind op om dig og knyt dine sko på dig! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast din kappe om dig, og følg mig!
9 Han gikk da ut og fulgte ham, og han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, han trodde han så et syn.
10 De gikk da gjennem den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut til byen; den åpnet sig for dem av sig selv, og de trådte ut og gikk en gate frem, og straks skiltes engelen fra ham.
11 Da kom Peter til sig selv og sa: Nu vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd mig ut av Herodes' hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på.
12 Da han nu hadde sanset sig, gikk han bort til det hus som eides av Maria, mor til Johannes som kaltes med tilnavn Markus; der var mange samlet og holdt bønn.
13 Og da han banket på porten, kom det en tjenestepike ved navn Rode ut for å høre efter,
14 og da hun kjente Peters røst, blev hun så glad at hun ikke åpnet porten, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor
15 De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.
16 Men Peter blev ved å banke på, de lukket da op og så ham, og de blev forferdet.
17 Han vinket da til dem med hånden at de skulde tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengslet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! Så gikk han bort og drog til et annet sted.
11 Dagen derefter skjedde det at han drog til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk.
12 Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne.
13 Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke!
14 Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier dig: Stå op!
15 Og den døde reiste sig op og begynte å tale; og han gav ham til hans mor.
16 Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.
17 Og dette ord kom ut om ham i hele Judea og i hele landet deromkring.