Book of Common Prayer
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
90 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
136 Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.
3 Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig;
4 ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig;
5 ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig;
6 ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig;
7 ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig,
8 solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
9 månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig;
10 ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig,
11 og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig,
12 med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig;
13 ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig,
14 og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig,
15 Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;
16 ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig;
17 ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
18 og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
20 og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
21 og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig,
22 gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig;
23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig,
24 og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig;
25 ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.
26 Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!
11 Da Akasjas mor Atalja fikk vite at hennes sønn var død, tok hun sig for å utrydde hele den kongelige ætt.
2 Men Akasjas søster Joseba, kong Jorams datter, tok Joas, Akasjas sønn, og førte ham hemmelig bort fra kongesønnene som skulde drepes, og førte ham og hans amme inn i sengekammeret[a]. Således skjulte de ham for Atalja, så han ikke blev drept.
3 Siden var han hos henne i Herrens hus og blev holdt skjult i seks år, mens Atalja regjerte i landet.
4 Men i det syvende år sendte Jojada bud efter livvaktens høvedsmenn og lot dem komme inn til sig i Herrens hus og gjorde en pakt med dem og tok dem i ed der i Herrens hus og viste dem kongens sønn.
5 Og han bød dem og sa: Hør nu hvad I skal gjøre: Den ene tredjedel av eder skal tiltrede vakten på sabbaten og holde vakt ved kongens hus,
6 og den annen tredjedel i Surporten og den tredje tredjedel i porten bak drabantene; således skal I holde vakt ved huset og avstenge det;
7 men de to deler av eder, de som treder av på sabbaten, de skal holde vakt i Herrens hus hos kongen.
8 I skal stille eder rundt omkring kongen, hver mann med våben i hånd, og den som vil trenge inn i rekkene, skal drepes; I skal være om kongen, bade når han går ut, og når han går inn.
9 Høvedsmennene gjorde aldeles som presten Jojada bød dem; de tok hver sine menn, både dem som tiltrådte på sabbaten, og dem som trådte av på sabbaten, og kom til presten Jojada.
10 Og presten gav høvedsmennene de spyd og skjold som hadde tilhørt kong David, og som var i Herrens hus.
11 Og drabantene stod opstilt, hver mann med våben i hånd, fra husets høire side til husets venstre side bortimot alteret og bortimot huset rundt omkring kongen.
12 Så førte han kongesønnen ut og satte kronen på ham og overgav ham vidnesbyrdet[b], og de gjorde ham til konge og salvet ham; og de klappet i hendene og ropte: Kongen leve!
13 Da Atalja hørte drabantenes og folkets rop, gikk hun inn i Herrens hus til folket.
14 Der fikk hun se at kongen stod på forhøiningen, som skikk var, og høvedsmennene og trompetblåserne stod hos ham, og hele folkemengden gledet sig og støtte i trompetene; da sønderrev Atalja sine klær og ropte: Oprør, oprør!
15 Men presten Jojada bød høvedsmennene, dem som var satt over hæren, og sa til dem: Før henne ut mellem rekkene, og om nogen følger henne, så drep ham med sverd! For presten hadde sagt: Hun må ikke drepes i Herrens hus!
16 Så gjorde de plass for henne til begge sider, og hun gikk den vei som hestene pleier å kjøre inn til kongens hus; og der blev hun drept.
17 Og Jojada gjorde en pakt mellem Herren og kongen og folket at de skulde være Herrens folk, og en pakt mellem kongen og folket.
18 Og hele folkemengden gikk inn i Ba'als hus og rev det ned; hans altere og hans billeder knuste de aldeles, og Ba'als prest Mattan drepte de foran alterne. Og presten satte folk til å ha tilsyn med Herrens hus.
19 Så tok han med sig høvedsmennene og livvakten og drabantene og hele folkemengden, og de førte kongen ned fra Herrens hus og gikk inn i kongens hus gjennem drabantenes port; og han satte sig på kongetronen.
20 Og hele folkemengden gledet sig, og byen var rolig; men Atalja hadde de drept med sverd i kongens hus.
10 De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille sig fra sin mann;
11 men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike sig med sin mann - og at en mann ikke skal skille sig fra sin hustru.
12 Til de andre sier jeg, ikke Herren: Dersom en bror har en vantro hustru, og hun samtykker i å bo hos ham, da skille han sig ikke fra henne!
13 og om en hustru har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skille hun sig ikke fra sin mann!
14 For den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved broren; ellers var jo eders barn urene, men nu er de hellige.
15 Men dersom den vantro skiller sig, da får han så gjøre; broren eller søsteren er ikke trælbundet i slike ting, men Gud har kalt oss til fred.
16 For hvad vet du, hustru, om du kan frelse din mann? eller hvad vet du, mann, om du kan frelse din hustru?
17 Dog vandre hver således som Herren har gitt ham, som Gud har kalt ham! Og således foreskriver jeg i alle menigheter.
18 En blev kalt som omskåret, han dra ikke forhud over; en er blitt kalt som uomskåret, han la sig ikke omskjære!
19 Det kommer ikke an på omskjærelse, og det kommer ikke an på forhud, men på å holde Guds bud.
20 Hver bli i det kall han blev kalt i!
21 Blev du kalt som træl, da gjør dig ingen sorg av det; men kan du også bli fri, så gjør heller bruk derav!
22 For den træl som er kalt i Herren, er Herrens frigitte; likeså er også den frie som er kalt, Kristi træl.
23 I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers træler!
24 I den stand enhver blev kalt i, brødre, i den bli han hos Gud!
19 Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler;
20 men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler!
21 For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.
22 Øiet er legemets lys; er ditt øie friskt, da blir hele ditt legeme lyst;
23 men er ditt øie sykt, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i dig mørke, hvor stort blir da mørket!
24 Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.