Book of Common Prayer
41 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal Herren frelse ham.
3 Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.
4 Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom.
5 Jeg sier: Herre, vær mig nådig, helbred min sjel! for jeg har syndet imot dig.
6 Mine fiender taler ondt om mig: Når skal han dø, og hans navn forgå?
7 Og dersom en kommer for å se til mig, taler han falske ord; hans hjerte samler sig ondskap; han går ut og taler derom.
8 Alle de som hater mig, hvisker sammen imot mig; de optenker imot mig det som er mig til skade:
9 En ugjerning henger ved ham, og han som ligger der, skal ikke stå op mere.
10 Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, har løftet sin hæl imot mig.
11 Men du, Herre, vær mig nådig og hjelp mig op! Så vil jeg gjengjelde dem.
12 Derpå kjenner jeg at du har behag i mig, at min fiende ikke skal fryde sig over mig.
13 Og mig holder du oppe i min uskyld og setter mig for ditt åsyn evindelig.
14 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Amen, amen.
52 Til sangmesteren; en læresalme av David,
2 da edomitten Doeg kom og gav Saul til kjenne og sa til ham: David er kommet i Akimeleks hus.
3 Hvorfor roser du dig av ondskap, du veldige? Guds miskunnhet varer hele dagen.
4 På undergang tenker din tunge, lik en hvesset rakekniv, du som legger op listige råd!
5 Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale hvad rett er. Sela.
6 Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikaktige tunge!
7 Gud skal da også bryte dig ned for evig tid; han skal gripe dig og rive dig ut av teltet og rykke dig op av de levendes land. Sela.
8 Og de rettferdige skal se det og frykte, og de skal le av ham og si:
9 Se, der er den mann som ikke holdt Gud for sitt sterke vern, men satte sin lit til sin store rikdom, satte sin styrke i sin ondskap.
10 Men jeg er som et grønt oljetre i Guds hus, jeg setter min lit til Guds miskunnhet evindelig og alltid.
11 Jeg vil prise dig evindelig, fordi du har gjort det, og jeg vil bie efter ditt navn, fordi det er godt, for dine frommes åsyn.
44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
2 Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
3 Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
4 For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
5 Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
6 Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
7 For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
8 men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
9 Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
10 Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
11 Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
12 Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
13 Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
14 Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
15 Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
16 Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
17 når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
18 Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
19 Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
20 så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
21 Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
22 skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
23 Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
24 Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
25 Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
26 For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
27 Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!
13 Men da kom det på Herrens bud en Guds mann til Betel fra Juda, nettop som Jeroboam stod ved alteret for å brenne røkelse.
2 Og han ropte på Herrens bud mot alteret: Alter! Alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn for Davids hus, Josias skal han hete, og på dig skal han ofre offerhaugenes prester, som brenner røkelse på dig, og det skal brennes menneskeben på dig.
3 På samme tid forkynte han et tegn og sa: Dette er tegnet på at Herren har talt: Alteret skal revne, og asken som er på det, skal spredes.
4 Da kong Jeroboam hørte de ord som den Guds mann ropte mot alteret i Betel, rakte han ut sin hånd fra alteret og sa: Grip ham! Men hånden som han rakte ut mot ham, visnet, og han kunde ikke dra den til sig igjen.
5 Og alteret revnet, og asken spredtes fra alteret; det var det tegn som den Guds mann hadde forkynt på Herrens bud.
6 Da tok kongen til orde og sa til den Guds mann: Bønnfall Herren din Gud og bed for mig at jeg må kunne dra min hånd til mig igjen! Og den Guds mann bønnfalt Herren, og kongen kunde dra sin hånd til sig igjen - den blev som den hadde vært før.
7 Da sa kongen til den Guds mann: Kom hjem med mig og vederkveg dig og la mig få gi dig en gave!
8 Men den Guds mann sa til kongen: Om du gav mig halvdelen av ditt hus, vilde jeg dog ikke gå hjem til dig; på dette sted vil jeg hverken ete brød eller drikke vann.
9 For dette bud fikk jeg av Herren: Du skal hverken ete brød eller drikke vann[a], og du skal ikke vende tilbake den vei du gikk.
10 Så tok han avsted en annen vei og vendte ikke tilbake den vei han var kommet til Betel.
1 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere - til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere:
2 Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!
3 Jeg takker min Gud så ofte jeg kommer eder i hu,
4 idet jeg alltid når jeg beder, gjør min bønn for eder alle med glede,
5 på grunn av eders samfund med mig i arbeidet for evangeliet fra den første dag inntil nu.
6 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag,
7 likesom det jo er rimelig for mig å tenke således om eder alle, eftersom jeg bærer eder i mitt hjerte, både i mine lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, siden I alle har del med mig i nåden.
8 For Gud er mitt vidne hvorledes jeg lenges efter eder alle med Kristi Jesu hjertelag.
9 Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennu må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet,
10 forat I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag,
11 fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.
40 Men der var også nogen kvinner som så på i frastand; blandt dem var også Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses, og Salome,
41 som hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea, og mange andre kvinner som hadde draget op med ham til Jerusalem.
42 Og da det alt var blitt aften - det var beredelses-dagen, det er dagen før sabbaten -
43 kom Josef av Arimatea, en høit aktet rådsherre, som også ventet på Guds rike, og han vågde sig til å gå inn til Pilatus og be om Jesu legeme.
44 Men Pilatus undret sig om han alt skulde være død,
45 og han kalte høvedsmannen for sig og spurte ham om det var lenge siden han døde; og da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, gav han liket til Josef.
46 Og Josef kjøpte fint linklæde og tok ham ned og svøpte ham i linklædet og la ham i en grav som var uthugget i klippen, og veltet en sten for døren til graven.
47 Men Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han blev lagt.