Book of Common Prayer
37 Av David. La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett!
2 For som gresset blir de hastig avskåret, og som grønne urter visner de bort.
3 Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!
4 Og gled dig i Herren! Så skal han gi dig hvad ditt hjerte attrår.
5 Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;
6 han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys.
7 Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede optendes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd.
8 Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede optendes! Det fører bare til det som ondt er.
9 For de onde skal utryddes, men de som bier efter Herren, skal arve landet.
10 Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mere, og akter du på hans sted, så er han borte.
11 Men de saktmodige skal arve landet og glede sig ved megen fred.
12 Den ugudelige optenker ondt imot den rettferdige og skjærer tenner imot ham.
13 Herren ler av ham; for han ser at hans dag kommer.
14 De ugudelige drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige og slå dem ihjel som vandrer opriktig.
15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal sønderbrytes.
16 Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom.
17 For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige.
18 Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid.
19 De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og i hungerens dager skal de mettes.
20 For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender som engenes blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne.
21 Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer sig og gir.
22 For de han[a] velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes.
23 Herren gjør en manns gang fast, og han har velbehag i hans vei.
24 Når han snubler, faller han ikke til jorden; for Herren støtter hans hånd.
25 Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke efter brød.
26 Den hele dag forbarmer han sig og låner ut, og hans avkom blir velsignet.
27 Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende[b] til evig tid.
28 For Herren elsker rett og forlater ikke sine fromme; til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges avkom utryddes.
29 De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig.
30 Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier hvad rett er.
31 Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trin vakler ikke.
32 Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham;
33 Herren overlater ham ikke i hans hånd, og fordømmer ham ikke når han blir dømt.
34 Bi på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han ophøie dig til å arve landet; du skal se på at de ugudelige utryddes.
35 Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte sig som et grønt tre som ikke er flyttet;
36 men han forsvant, og se, han var ikke mere, og jeg søkte efter ham, men han fantes ikke.
37 Akt på den ulastelige og se på den opriktige! for fredens mann har en fremtid;
38 men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid skal avskjæres.
39 Og de rettferdiges frelse kommer fra Herren, deres sterke vern i nødens tid.
40 Og Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham.
11 Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske,
2 kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gi eder i lag med dem, og de ikke med eder[a]; ellers kommer de visselig til å vende eders hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo sig og elsket dem.
3 Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn.
4 Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært.
5 Og Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes vederstyggelighet.
6 Og Salomo gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og fulgte ikke trolig efter Herren, således som hans far David hadde gjort.
7 På den tid bygget Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs vederstyggelighet, på det fjell som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns vederstyggelighet.
8 Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, som brente røkelse og ofret til sine guder.
9 Da blev Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbaret sig for ham to ganger
10 og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt sig efter Herrens bud.
11 Da sa Herren til Salomo: Siden dette er kommet dig i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt dig, så vil jeg rive riket fra dig og gi det til din tjener.
12 Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid - fra din sønn vil jeg rive riket.
13 Dog vil jeg ikke rive hele riket fra ham; en stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt.
13 Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!
14 Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!
15 Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk;
16 for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.
17 Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.
18 Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.
4 Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblandt eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?
2 I attrår, og har ikke; I slår ihjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke beder;
3 I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.
4 I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.
5 Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.
6 Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
7 Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder;
8 hold eder nær til Gud, og han skal holde sig nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!
9 Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende sig til sorg, og gleden til bedrøvelse!
10 Ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder!
11 Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer.
12 Én er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge; men du, hvem er du som dømmer din neste?
12 Da svarte Pilatus atter og sa til dem: Hvad vil I da jeg skal gjøre med ham som I kaller jødenes konge?
13 De ropte igjen: Korsfest ham!
14 Pilatus sa til dem: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: Korsfest ham!
15 Da nu Pilatus vilde gjøre folket til lags, gav han dem Barabbas fri og lot Jesus hudstryke og overgav ham til å korsfestes.
16 Og stridsmennene førte ham bort, inn i gården, det er borgen, og kalte hele vakten sammen,
17 og de klædde ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham,
18 og begynte å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge!
19 Og de slo ham i hodet med et rør og spyttet på ham og falt på kne og hyldet ham.
20 Og da de hadde spottet ham, tok de purpurkappen av ham og klædde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham.
21 Og det møtte dem en mann som kom ute fra landet, Simon fra Kyrene, far til Aleksander og Rufus; ham tvang de til å bære hans kors.