Book of Common Prayer
50 En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang.
2 Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.
3 Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt.
4 Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:
5 Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer!
6 Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. Sela.
7 Hør, mitt folk, jeg vil tale, Israel, jeg vil vidne for dig: Gud, din Gud, er jeg.
8 Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig.
9 Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn.
10 For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall.
11 Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig.
12 Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det.
13 Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?
14 Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt,
15 og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.
16 Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?
17 Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig.
18 Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak.
19 Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner sammen svik.
20 Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.
21 Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.
22 Legg merke til dette, I som glemmer Gud, forat jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder!
23 Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.
59 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[a]; av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham[b].
2 Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig,
3 fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn!
4 For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre!
5 Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til!
6 Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela.
7 De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.
8 Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det?
9 Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger.
10 Mot hans[c] makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg.
11 Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender.
12 Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre!
13 Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!
14 Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela.
15 Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.
16 De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over.
17 Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød.
18 Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud.
60 Til sangmesteren; efter Sjusjan edut[d]; en gyllen sang av David til å læres,
2 da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.
3 Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!
4 Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!
5 Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.
6 Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.
7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!
8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9 Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!
11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.
66 Til sangmesteren; en sang, en salme. Rop med fryd for Gud, all jorden!
2 Syng ut hans navns ære, gi ham ære til hans pris!
3 Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! For din store makts skyld skal dine fiender hykle for dig.
4 All jorden skal tilbede dig og lovsynge dig, de skal lovsynge ditt navn. Sela.
5 Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn.
6 Han gjorde havet om til tørt land, gjennem strømmen gikk de til fots; der gledet vi oss i ham.
7 Han hersker med sitt velde evindelig, hans øine gir akt på hedningene; de gjenstridige må ikke ophøie sig. Sela.
8 I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst,
9 han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle!
10 For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv.
11 Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender.
12 Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.
13 Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt,
14 det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.
15 Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela.
16 Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel.
17 Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge.
18 Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre.
19 Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop.
20 Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig!
67 Til sangmesteren på strengelek; en salme, en sang.
2 Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela,
3 forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse.
4 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen.
5 Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela.
6 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen.
7 Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss.
8 Gud velsigner oss, og alle jordens ender skal frykte ham.
3 Samuel var dengang død, og hele Israel hadde sørget over ham og begravet ham i Rama, hans egen by; og Saul hadde drevet dødningemanerne og sannsigerne ut av landet.
4 Da filistrene nu hadde samlet sig, trengte de frem til Sunem og leiret sig der. Da samlet Saul hele Israel, og de leiret sig på Gilboa.
5 Men da Saul så filistrenes leir, blev han sa redd at hjertet skalv i ham.
6 Og Saul spurte Herren; men Herren svarte ham ikke, hverken ved drømmer eller ved urim eller ved profeter.
7 Da sa Saul til sine tjenere: Finn mig en kvinne som kan mane frem døde, så vil jeg gå til henne og spørre henne! Hans tjenere svarte: I En-Dor er det en kvinne som kan mane.
8 Så gjorde Saul sig ukjennelig og tok andre klær på og gikk så avsted i følge med to menn. De kom til kvinnen om natten, og Saul sa: Spå mig ved å mane frem en død og hent op til mig den som jeg nevner for dig!
9 Kvinnen svarte ham: Du vet jo selv hvad Saul har gjort, hvorledes han har utryddet dødningemanerne og sannsigerne av landet, og hvorfor setter du da en snare for mitt liv, så du fører død over mig?
10 Da svor Saul henne en ed ved Herren og sa: Så sant Herren lever, skal ingen skyld komme på dig i denne sak.
11 Da sa kvinnen: Hvem skal jeg hente op til dig? Han svarte: Hent Samuel op til mig!
12 Men da kvinnen så Samuel, skrek hun høit; og hun sa til Saul: Hvorfor har du narret mig? Du er jo Saul.
13 Da sa kongen til henne: Vær ikke redd! Men hvad så du? Og kvinnen sa til Saul: Jeg så en gud stige op av jorden.
14 Han spurte henne: Hvorledes ser han ut? Hun svarte: En gammel mann stiger op, og han er svøpt i en kappe. Da forstod Saul at det var Samuel, og han kastet sig ned med ansiktet mot jorden.
15 Og Samuel sa til Saul: Hvorfor har du urodd mig og hentet mig op? Saul svarte: Jeg er i stor trengsel; filistrene strider mot mig, og Gud er veket fra mig og svarer mig ikke mere, hverken ved profeter eller ved drømmer; så kalte jeg på dig, forat du skulde la mig vite hvad jeg skal gjøre.
16 Da sa Samuel: Hvorfor spør du da mig, når Herren er veket fra dig og er blitt din fiende?
17 Herren har nu gjort således som han sa gjennem mig - Herren har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til en annen, til David.
18 Fordi du ikke lød Herrens ord og ikke fullbyrdet hans brennende vrede på Amalek, derfor har Herren gjort dette mot dig idag.
19 Og sammen med dig vil Herren også gi Israel i filistrenes hånd, og imorgen skal du og dine sønner være hos mig; også Israels leir skal Herren gi i filistrenes hånd.
20 Og straks falt Saul til jorden så lang han var, så forferdet blev han over Samuels ord; og ikke var det nogen kraft i ham heller, for han hadde ikke smakt mat hele dagen og hele natten.
15 Og det kom nogen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom I ikke blir omskåret efter Mose skikk, kan I ikke bli frelst.
2 Da det nu opstod strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og nogen andre av dem skulde dra op til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål frem for dem.
3 Menigheten fulgte dem da et stykke på veien, og så drog de gjennem Fønikia og Samaria, idet de fortalte om hedningenes omvendelse, og de vakte stor glede hos alle brødrene.
4 Og da de kom frem til Jerusalem, blev de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem.
5 Men det reiste sig nogen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og sa: De må omskjæres og bydes å holde Mose lov.
6 Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.
7 Da det nu blev et skarpt ordskifte, stod Peter op og sa til dem: Brødre! I vet at allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblandt eder at ved min munn skulde hedningene få høre evangeliets ord og komme til troen.
8 Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vidnesbyrd, idet han gav dem likesom oss den Hellige Ånd,
9 og han gjorde ingen forskjell mellem oss og dem, idet han ved troen renset deres hjerter.
10 Hvorfor frister I da nu Gud ved å legge et åk på disiplenes nakke som hverken våre fedre eller vi var i stand til å bære?
11 Men ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi blir frelst, på samme måte som de.
5 Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.
2 Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.
3 Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;
4 for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,
5 og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.
6 Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,
7 og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!
8 For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!
9 Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.
10 Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.
11 Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,
12 Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!
13 Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.
14 Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.
15 Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.
16 Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.
17 Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.
18 Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.
19 Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!
20 Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.