Book of Common Prayer
1 Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
2 men har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt.
3 Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til.
4 Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden.
5 Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.
6 For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.
2 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!
12 Kyss[a] Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham[b].
3 En salme av David, da han flydde for Absalom, sin sønn.
2 Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser sig imot mig.
3 Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela[c].
4 Men du, Herre, er et skjold omkring mig, min ære og den som opløfter mitt hode!
5 Høit ropte jeg til Herren, og han svarte mig fra sitt hellige berg. Sela.
6 Jeg la mig og sov inn, jeg våknet; for Herren støtter mig.
7 Jeg frykter ikke for titusener av folk, som har lagt sig mot mig rundt omkring.
8 Reis dig, Herre, frels mig, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner.
9 Herren hører frelsen til; over ditt folk være din velsignelse! Sela.
4 Til sangmesteren, med strengelek; en salme av David.
2 Når jeg roper, da svar mig, min rettferdighets Gud! I trengsel har du gitt mig rum; vær mig nådig og hør min bønn!
3 I veldige menn! Hvor lenge skal min ære være til spott? Hvor lenge vil I elske det som fåfengt er, søke løgn? Sela.
4 Vit dog at Herren har utkåret sig en from! Herren hører når jeg roper til ham.
5 Vredes, men synd ikke! Tenk efter i eders hjerte på eders leie og vær stille! Sela.
6 Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren!
7 Mange sier: Hvem vil dog la oss se godt? Opløft du ditt åsyns lys over oss, Herre!
8 Du har gitt mig glede i mitt hjerte, større enn deres når deres korn og most er mangfoldig.
9 I fred vil jeg både legge mig ned og sove inn; for du, Herre, lar mig bo for mig selv, i trygghet.
7 En sjiggajon[a] av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus' ord.
2 Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig,
3 forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder!
4 Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender,
5 dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak,
6 så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære[b] i støvet. Sela.
7 Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom.
8 Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie!
9 Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig!
10 La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud.
11 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet.
12 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag.
13 Dersom han[c] ikke vender om, så hvesser han[d] sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig
14 og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende.
15 Se, han[e] er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn.
16 En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på.
17 Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne.
18 Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn.
15 Samuel sa til Saul: Det var mig Herren sendte for å salve dig til konge over hans folk, over Israel; så lyd nu Herrens ord!
2 Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil hjemsøke Amalek for det han gjorde mot Israel, at han la sig i veien for ham da han drog op fra Egypten.
3 Gå nu avsted og slå Amalek, og slå med bann alt hvad hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen.
7 Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sur, som ligger østenfor Egypten.
8 Og han tok Agag, Amaleks konge, levende til fange, og alt folket slo han med bann og drepte dem med sverdets egg.
9 Men Saul og folket sparte Agag og det beste og det næstbeste av småfeet og storfeet og lammene - alt som så godt ut - og vilde ikke slå dem med bann; men alt det fe som var ringe og usselt, det slo de med bann.
10 Da kom Herrens ord til Samuel, og det lød således:
11 Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge; for han har vendt sig bort fra mig og ikke holdt sig efter mine ord. Da optendtes Samuels vrede, og han ropte til Herren hele natten.
12 Morgenen efter stod Samuel tidlig op for å møte Saul; da kom nogen og sa til Samuel: Saul er kommet til Karmel, og der har han reist sig et minnesmerke; siden vendte han om og drog videre ned til Gilgal.
13 Da nu Samuel kom til Saul, sa Saul til ham: Velsignet være du av Herren! Jeg har holdt mig efter Herrens ord.
14 Men Samuel sa: Hvad er da dette for en bræken av småfe som lyder for mine ører, og hvad er det for brøl av storfe jeg hører?
15 Saul svarte: De har ført dem med fra amalekittene; for folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud; men resten har vi slått med bann.
16 Da sa Samuel til Saul: Hold op, så vil jeg forkynne dig hvad Herren har talt til mig inatt! Han sa til ham: Tal!
17 Samuel sa: Da du var ringe i dine egne øine, blev du hode for Israels stammer, og Herren salvet dig til konge over Israel.
18 Og Herren sendte dig avsted og sa: Gå og slå disse syndere, amalekittene, med bann og strid mot dem til du får gjort ende på dem!
19 Hvorfor lød du da ikke Herrens ord, men kastet dig over hærfanget og gjorde hvad ondt var i Herrens øine?
20 Da sa Saul til Samuel: Jeg har lydt Herrens ord og har gått den vei Herren sendte mig; jeg har ført Agag, Amaleks konge, hit og slått Amalek med bann.
21 Men folket tok av hærfanget småfe og storfe, det ypperste av det bannlyste, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal.
22 Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer;
23 for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet dig, så du ikke skal være konge.
19 og han tok føde til sig og blev styrket. Han blev da nogen dager hos disiplene i Damaskus.
20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.
21 Og alle som hørte det, blev ute av sig selv av forundring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkaller dette navn? og han var kommet hit for å føre dem bundne til yppersteprestene.
22 Men Saulus blev enn mere styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.
23 Da nu mange dager var gått, la jødene råd op om å slå ham ihjel;
24 men Saulus fikk vite at de efterstrebte ham. De voktet også portene dag og natt for å slå ham ihjel;
25 men hans disipler tok ham om natten og slapp ham ut gjennem muren, idet de firte ham ned i en kurv.
26 Da han nu kom til Jerusalem, søkte han å holde sig nær til disiplene; og de fryktet alle for ham, for de trodde ikke at han var nogen disippel.
27 Men Barnabas tok sig av ham og førte ham til apostlene, og han fortalte dem hvorledes han hadde sett Herren på veien, og at han hadde talt til ham, og hvorledes han i Damaskus hadde lært frimodig i Jesu navn.
28 Så gikk han da inn og ut med dem i Jerusalem
29 og lærte frimodig i Herrens navn, og han talte med de gresktalende jøder og innlot sig i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham ihjel;
30 men da brødrene fikk det å vite, førte de ham ned til Cesarea, og sendte ham derfra til Tarsus.
31 Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria; den opbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.
44 Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time,
45 og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter.
46 Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.
47 Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig!
48 Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde.
49 Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette.
50 Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann -
51 han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike;
52 han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme,
53 og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i.
54 Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til.
55 Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt.
56 Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.