Book of Common Prayer
131 En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige.
2 Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig.
3 Vent på Herren, Israel, fra nu og inntil evig tid!
132 En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
2 han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
3 Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
4 jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
5 før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
6 Se, vi hørte om den[a] i Efrata[b], vi fant den i skogsbygden[c].
7 Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
8 Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
9 La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
10 For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
11 Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
12 dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
13 For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
14 Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
15 Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
16 og dets prester vil jeg klæ med fryd.
17 Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
18 Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.
133 En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!
2 Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans klædebon,
3 Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
134 En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene!
2 Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren!
3 Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!
135 Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere,
2 I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus!
3 Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig.
4 For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom.
5 Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder.
6 Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp,
7 han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,
8 han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe.
9 som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere,
10 han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger,
11 Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker,
12 og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv.
13 Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt.
14 For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere.
15 Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender.
16 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke;
17 de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn.
18 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.
19 Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren!
20 Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren!
21 Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
5 Filistrene samlet sig for å stride mot Israel, tretti tusen vogner og seks tusen hestfolk, og fotfolk så mange som sanden ved havets bredd; og de drog op og leiret sig ved Mikmas østenfor Bet-Aven.
6 Da nu Israels menn så hvilken fare de var i fordi folket blev hårdt angrepet, da skjulte folket sig i huler og tornebusker og fjellkløfter og tårner og brønner.
7 Nogen av hebreerne gikk over Jordan til Gads og Gileads land; men Saul var ennu i Gilgal, og alt folket fulgte ham skjelvende.
8 Han ventet syv dager - til den tid Samuel hadde fastsatt; men Samuel kom ikke til Gilgal, og folket spredte sig og forlot ham.
9 Da sa Saul: Kom hit til mig med brennofferet og takkofferne! Og så ofret han brennofferet.
10 Men da han vel hadde ofret brennofferet, da kom Samuel, og Saul gikk ut imot ham for å hilse på ham.
11 Da sa Samuel: Hvad har du gjort? Saul svarte: Da jeg så at folket spredte sig og forlot mig, og du ikke kom til den fastsatte tid, og filistrene samlet sig ved Mikmas.
12 så tenkte jeg: Nu drar filistrene ned mot mig til Gilgal, og jeg har ennu ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til mig og ofret brennofferet.
13 Da sa Samuel til Saul: Du har båret dig dårlig at, du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav dig; ellers hadde Herren nu stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid.
14 Men nu skal ditt kongedømme ikke stå ved makt; Herren har søkt sig ut en mann efter sitt hjerte, og ham har Herren utsett til fyrste over sitt folk; for du har ikke holdt hvad Herren bød dig.
15 Så gjorde Samuel sig rede og drog fra Gilgal op til Gibea i Benjamin, og Saul mønstret de folk han hadde hos sig - omkring seks hundre mann.
16 Og Saul og hans sønn Jonatan og de folk som de hadde hos sig, lå i Geba i Benjamin, og filistrene hadde leiret sig ved Mikmas.
17 Da drog det en flokk ut av filistrenes leir for å herje; den var delt i tre hoper; den ene hop tok veien til Ofra, til Sual-bygden,
18 og den annen hop tok veien til Bet-Horon, og den tredje hop tok veien til den bygd som rager op over Sebo'im-dalen bortimot ørkenen.
26 Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Stå op og gå mot syd, på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa! Denne vei er øde.
27 Han stod da op og gikk dit; og se, der var en etioper, en hoffmann, en høi embedsmann hos Kandake, etiopernes dronning, en som var satt over hele hennes skatt; han var kommet til Jerusalem for å tilbede,
28 og han var nu på hjemveien, og satt på sin vogn og leste profeten Esaias.
29 Og Ånden sa til Filip: Gå bort til denne vogn og hold dig nær ved den!
30 Filip løp da til, og hørte at han leste profeten Esaias, og sa: Skjønner du det du leser?
31 Han svarte: Hvorledes skulde jeg vel kunne det uten at nogen veileder mig? Og han bad Filip stige op og sette sig hos ham.
32 Men det stykke av Skriften som han leste, var dette: Som et får blev han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, således åpner han ikke sin munn;
33 i hans fornedrelse blev dommen over ham borttatt, og hvem kan fortelle om hans ætt? for hans liv blir tatt bort fra jorden.
34 Hoffmannen tok da til orde og sa til Filip: Jeg ber dig: om hvem sier profeten dette? om sig selv eller om nogen annen?
35 Da oplot Filip sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus.
36 Og som de drog frem på veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann; hvad er til hinder for at jeg blir døpt?
37 Og Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.
38 Og han bød vognen holde, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.
39 Men da de steg op av vannet, rykte Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger; for han drog sin vei med glede.
40 Men Filip blev funnet i Asdod, og han drog omkring og forkynte evangeliet i alle byene, inntil han kom til Cesarea.
13 Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen
14 og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for;
15 Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden.
16 Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.
17 Men på høitiden måtte han gi dem én fri.
18 De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri!
19 Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord.
20 Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri.
21 Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham!
22 Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.
23 Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd.
24 Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde;
25 og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje.