Book of Common Prayer
101 Av David; en salme. Om miskunn og rett vil jeg synge; dig, Herre, vil jeg lovsynge.
2 Jeg vil akte på den rettsindiges vei - når vil du komme til mig? Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus.
3 Jeg vil ikke sette mig fore noget nidingsverk; å gjøre overtredelser hater jeg, det skal ikke henge ved mig.
4 Et falskt hjerte skal vike fra mig, den onde vil jeg ikke vite av.
5 Den som baktaler sin næste i lønndom, ham vil jeg utrydde; den som har stolte øine og et opblåst hjerte, ham kan jeg ikke tåle.
6 Mine øine ser efter de trofaste i landet, forat de skal bo hos mig; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene mig.
7 Der skal ikke i mitt hus bo nogen som farer med svik; den som taler løgn, skal ikke bli stående for mine øine.
8 Hver morgen vil jeg tilintetgjøre alle ugudelige i landet for å utrydde av Herrens stad alle dem som gjør urett.
109 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
121 Jeg har gjort rett og rettferdighet; du vil ikke overgi mig til dem som undertrykker mig.
122 Gå i borgen for din tjener, forat det kan gå ham vel! La ikke de overmodige undertrykke mig!
123 Mine øine vansmekter av lengsel efter din frelse og efter din rettferdighets ord.
124 Gjør med din tjener efter din miskunnhet, og lær mig dine forskrifter!
125 Jeg er din tjener; lær mig, så jeg kan kjenne dine vidnesbyrd!
126 Det er tid for Herren å gripe inn; de har brutt din lov.
127 Derfor elsker jeg dine bud mere enn gull, ja mere enn fint gull.
128 Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti.
129 Underfulle er dine vidnesbyrd; derfor tar min sjel vare på dem.
130 Dine ords åpenbaring oplyser, den gjør enfoldige forstandige.
131 Jeg åpnet min munn og sukket av lengsel; for jeg stundet efter dine bud.
132 Vend dig til mig og vær mig nådig, som rett er mot dem som elsker ditt navn!
133 Gjør mine trin faste ved ditt ord, og la ingen urett herske over mig!
134 Forløs mig fra menneskers vold! Så vil jeg holde dine befalinger.
135 La ditt åsyn lyse for din tjener, og lær mig dine forskrifter!
136 Mine øine flyter bort i vannstrømmer over dem som ikke holder din lov.
137 Du er rettferdig, Herre, og dine dommer er rettvise.
138 Du har fastsatt dine vidnesbyrd i rettferdighet og stor trofasthet.
139 Min nidkjærhet har fortært mig, fordi mine motstandere har glemt dine ord.
140 Ditt ord er vel renset, og din tjener elsker det.
141 Jeg er liten og foraktet; jeg har ikke glemt dine befalinger.
142 Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og din lov er sannhet.
143 Nød og trengsel fant mig; dine bud er min lyst.
144 Dine vidnesbyrd er rettferdige til evig tid; lær mig, forat jeg kan leve!
2 Fra den dag arken kom til Kirjat-Jearim, gikk det en lang tid - tyve år gikk det; da sukket hele Israels hus efter Herren[a].
3 Og Samuel sa til hele Israels hus: Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-billedene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri eder av filistrenes hånd.
4 Da skilte Israels barn sig av med Ba'alene og Astarte-billedene og tjente Herren alene.
5 Og Samuel sa: La hele Israel samle sig i Mispa! Så vil jeg bede til Herren for eder.
6 Så samlet de sig i Mispa, og de øste op vann og helte det ut for Herrens åsyn[b], og de fastet den dag og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa.
7 Da filistrene hørte at Israels barn hadde samlet sig i Mispa, drog filistrenes høvdinger op imot Israel, og da Israels barn hørte det, var de redde for filistrene.
8 Og Israels barn sa til Samuel: Hold ikke op med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!
9 Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren, og Samuel ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.
10 For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.
11 Da drog Israels menn ut fra Mispa og forfulgte filistrene og hugg dem ned, like til nedenfor Bet-Kar.
12 Og Samuel tok en sten og satte den imellem Mispa og Sen; denne sten kalte han Eben-Eser[c] og sa: Hittil har Herren hjulpet oss.
13 Således blev filistrene ydmyket og kom ikke mere inn i Israels land; og Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.
14 Og de byer som filistrene hadde tatt fra Israel, kom tilbake til Israel igjen, fra Ekron like til Gat, og alt land som hørte til dem, fridde Israel av filistrenes hånd, og det var fred mellem Israel og amorittene.
15 Samuel dømte Israel så lenge han levde.
16 År efter år drog han omkring til Betel og Gilgal og Mispa og dømte Israel på alle disse steder.
17 Og hver gang vendte han tilbake til Rama; for der var hans hus, og der dømte han Israel; og han bygget der et alter for Herren.
6 I disse dager da disiplenes tall øket, gav de gresktalende jøder sig til å knurre mot hebreerne over at deres enker blev satt til side ved den daglige utdeling.
2 Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene;
3 utse derfor iblandt eder, brødre, syv menn som har godt vidnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette hverv;
4 vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.
5 Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en tilhenger av jødenes tro, fra Antiokia;
6 dem stilte de frem for apostlene, og disse bad og la sine hender på dem.
7 Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene blev lydige mot troen.
8 Men Stefanus var full av nåde og kraft, og gjorde undergjerninger og store tegn blandt folket.
9 Da stod nogen frem av den synagoge som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de innlot sig i ordskifte med Stefanus,
10 og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av.
11 Da traff de lønnlig avtale med nogen menn som sa: Vi har hørt ham tale bespottelige ord mot Moses og Gud.
12 Og de opegget folket og de eldste og de skriftlærde, og de falt over ham og drog ham avsted og førte ham for rådet,
13 og stilte frem falske vidner som sa: Dette menneske holder ikke op med å tale mot det hellige sted og mot loven;
14 for vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette sted og forandre de skikker som Moses gav oss.
15 Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.
14 Og da timen kom, satte han sig til bords, og apostlene med ham.
15 Og han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet efter å ete dette påskelam med eder før jeg lider;
16 for jeg sier eder: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.
17 Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellem eder!
18 For jeg sier eder: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.
19 Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!
20 Likeså kalken, efterat de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder.
21 Men se, hans hånd som forråder mig, er med mig over bordet.
22 For Menneskesønnen går vel bort, som bestemt er; men ve det menneske ved hvem han blir forrådt!
23 De begynte da å spørre hverandre om hvem av dem det vel kunde være som skulde gjøre denne gjerning.