Book of Common Prayer
66 Til sangmesteren; en sang, en salme. Rop med fryd for Gud, all jorden!
2 Syng ut hans navns ære, gi ham ære til hans pris!
3 Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! For din store makts skyld skal dine fiender hykle for dig.
4 All jorden skal tilbede dig og lovsynge dig, de skal lovsynge ditt navn. Sela.
5 Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn.
6 Han gjorde havet om til tørt land, gjennem strømmen gikk de til fots; der gledet vi oss i ham.
7 Han hersker med sitt velde evindelig, hans øine gir akt på hedningene; de gjenstridige må ikke ophøie sig. Sela.
8 I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst,
9 han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle!
10 For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv.
11 Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender.
12 Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.
13 Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt,
14 det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.
15 Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela.
16 Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel.
17 Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge.
18 Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre.
19 Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop.
20 Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig!
67 Til sangmesteren på strengelek; en salme, en sang.
2 Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela,
3 forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse.
4 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen.
5 Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela.
6 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen.
7 Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss.
8 Gud velsigner oss, og alle jordens ender skal frykte ham.
19 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.
3 Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.
4 Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres[a] røst.
5 Over all jorden utgår deres målesnor[b], og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem.
6 Og den er som en brudgom som går ut av sitt brudekammer; den gleder sig som en helt til å løpe sin bane.
7 Fra himmelens ende er dens utgang, og dens omløp inntil dens ende, og intet er skjult for dens hete.
8 Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; Herrens vidnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis;
9 Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det oplyser øinene;
10 Herrens frykt er ren, den står fast evindelig; Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle tilsammen.
11 De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene.
12 Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.
13 Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat mig mine lønnlige synder!
14 Bevar også din tjener fra skammelige synder, la dem ei herske over mig! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser.
15 La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!
46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot[a]; en sang.
2 Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.
3 Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,
4 om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.
5 En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.
6 Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.
7 Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.
8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
9 Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!
10 Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.
11 Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
12 Da løp en mann av Benjamin fra slagmarken og kom samme dag til Silo med sønderrevne klær og med jord på sitt hode.
13 Da han kom frem, da satt Eli på sin stol ved siden av veien og så bortefter, for hans hjerte var fullt av angst for Guds ark. Da nu mannen kom til byen med buskapet, da satte hele byen i et jammerskrik.
14 Eli hørte skriket og sa: Hvad er dette for en larm? Da skyndte mannen sig og kom og fortalte det til Eli.
15 Eli var da åtte og nitti år gammel, og hans øine var stive - han kunde ikke se.
16 Da nu mannen sa til Eli: Det er jeg som er kommet fra slagmarken, jeg flyktet fra slagmarken idag, så spurte han: Hvorledes er det gått, min sønn?
17 Den som kom med buskapet, svarte: Israel er flyktet for filistrene, og det har vært et stort mannefall blandt folket; dine to sønner, Hofni og Pinehas, har og mistet livet, og Guds ark er tatt.
18 Med det samme han nevnte Guds ark, falt Eli baklengs ned av stolen ved siden av porten, brakk nakkebenet og døde; for mannen var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i firti år.
19 Hans sønnekone, Pinehas' hustru, var fruktsommelig og nær ved å føde, og da hun hørte buskapet om at Guds ark var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var død, seg hun i kne og fødte; for veene kom brått over henne.
20 I hennes dødsstund sa de kvinner som stod hos henne: Vær ved godt mot; du har født en sønn! Men hun svarte ikke og aktet ikke derpå.
21 Hun kalte gutten Ikabod[a] og sa: Bortveket er herligheten fra Israel - fordi Guds ark var tatt, og for hennes svigerfars og hennes manns skyld.
22 Hun sa: Bortveket er herligheten fra Israel; for Guds ark er tatt.
1 Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
2 Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
3 da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
4 men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
5 Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
6 Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
7 For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
9 Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
10 og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
11 solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
13 Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
14 Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
15 derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
16 Far ikke vill, mine elskede brødre!
17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
18 Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
23 Og Jesus sa til sine disipler: Sannelig sier jeg eder: Det vil være vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike.
24 Atter sier jeg eder: Det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
25 Men da disiplene hørte det, blev de meget forferdet og sa: Hvem kan da bli frelst?
26 Men Jesus så på dem og sa til dem: For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.
27 Da svarte Peter ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt dig; hvad skal da vi få?
28 Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg eder: I som har fulgt mig, I skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.
29 Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld? skal få mangefold igjen og arve evig liv.
30 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.