Book of Common Prayer
146 Halleluja! Min sjel, lov Herren!
2 Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.
3 Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!
4 Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.
5 Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud,
6 som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,
7 som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne,
8 Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige,
9 Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket.
10 Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!
147 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
3 Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
5 Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
6 Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
7 Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
8 ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
9 Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
10 Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
11 Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
12 Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
13 For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig.
14 Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.
15 Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord.
16 Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske.
17 Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde?
18 Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.
19 Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover;
20 så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover[a] kjenner de ikke. Halleluja!
111 Halleluja! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de opriktiges råd og i menigheten.
2 Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem.
3 Høihet og herlighet er hans gjerning, og hans rettferdighet står fast evindelig.
4 Han har sørget for at hans undergjerninger ihukommes; Herren er nådig og barmhjertig.
5 Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig.
6 Han har kunngjort sine gjerningers kraft for sitt folk idet han har gitt dem hedningers arv.
7 Hans henders gjerninger er sannhet og rett, alle hans bud er trofaste;
8 de er grunnfestet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet.
9 Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig tid; hans navn er hellig og forferdelig.
10 Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter. Hans pris varer til evig tid.
112 Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud.
2 Hans avkom skal være mektig på jorden; de opriktiges slekt skal velsignes.
3 Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferdighet står fast evindelig.
4 Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.
5 Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen.
6 For han skal ikke rokkes evindelig; den rettferdige skal være i evig minne.
7 Han skal ikke frykte for nogen ond tidende; hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren.
8 Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender.
9 Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære.
10 Den ugudelige skal se det og harmes, han skal skjære tenner og optæres; de ugudeliges attrå blir til intet.
113 Halleluja! Lov, I Herrens tjenere, lov Herrens navn!
2 Herrens navn være lovet fra nu av og inntil evig tid!
3 Fra solens opgang til dens nedgang er Herrens navn høilovet.
4 Herren er ophøiet over alle hedninger, hans ære er over himmelen.
5 Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit,
6 som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden,
7 som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet
8 for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster,
9 han som lar den ufruktbare hustru bo som glad barnemor! Halleluja!
4 Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med,
2 med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet,
3 idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
4 Ett legeme og én Ånd, likesom I og er kalt med ett håp i eders kall;
5 én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennem alle og i alle.
7 Men hver og en av oss er nåden gitt efter det mål som Kristi gave tilmåles med.
8 Derfor sier Skriften: Han fór op i det høie og bortførte fanger, han gav menneskene gaver.
9 Men dette: Han fór op, hvad er det uten at han først fór ned til jordens lavere deler?
10 Han som fór ned, er den samme som fór op over alle himler for å fylle alt.
11 Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere,
12 forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse,
13 inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,
14 forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster,
15 men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse op til ham som er hovedet, Kristus,
16 av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin opbyggelse i kjærlighet, alt efter den virksomhet som er tilmålt hver del især.
1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til.
4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
5 Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
6 Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes;
7 han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham.
8 Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset.
9 Det sanne lys, som oplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.
10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn;
13 og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.
14 Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.
15 Johannes vidner om ham og roper: Det var denne om hvem jeg sa: Han som kommer efter mig, er kommet foran mig, fordi han var før mig.
16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde;
17 for loven blev gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
18 Ingen har nogensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.