Book of Common Prayer
33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,
34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.
35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder[a].
36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.
37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.
38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.
39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.
40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,
41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.
42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
108 En sang, en salme av David.
2 Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære[b].
3 Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
4 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene.
5 For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet.
6 Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden!
7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss!
8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9 Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg.
11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
33 Juble, I rettferdige, i Herren! For de opriktige sømmer sig lovsang.
2 Pris Herren med citar, lovsyng ham til tistrenget harpe!
3 Syng en ny sang for ham, spill liflig med frydesang!
4 For Herrens ord er sant, og all hans gjerning er trofast.
5 Han elsker rettferdighet og rett; jorden er full av Herrens miskunnhet.
6 Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde.
7 Han samler havets vann som en dynge, han legger de dype vann i forrådshus.
8 All jorden frykte for Herren, for ham beve alle de som bor på jorderike!
9 For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.
10 Herren omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet.
11 Herrens råd står fast evindelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt.
12 Salig er det folk hvis Gud Herren er, det folk han har utvalgt til sin arv.
13 Fra himmelen skuer Herren ned han ser alle menneskenes barn.
14 Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden,
15 han som har skapt deres hjerter alle sammen, han som gir akt på alle deres gjerninger.
16 En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft.
17 Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.
18 Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet,
19 for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.
20 Vår sjel bier på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
21 For i ham fryder vårt hjerte sig, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn.
22 Din miskunnhet, Herre, være over oss, således som vi håper på dig!
9 Om profetene. Mitt hjerte er sønderknust i mitt indre, alle mine ben skjelver, jeg er som en drukken mann, en mann som vinen har overveldet, for Herrens skyld og for hans hellige ords skyld.
10 For landet er fullt av horkarler; for forbannelsens skyld visner landet, for dens skyld er ørkenens beitemarker avsvidd; deres[a] løp er ondt, og deres styrke er urett.
11 For både profet og prest er gudløse; selv i mitt hus har jeg funnet deres ondskap, sier Herren.
12 Derfor skal deres vei bli for dem som glatte steder i mørket; de skal støtes over ende og falle der; for jeg lar ulykke komme over dem i det år da de blir hjemsøkt, sier Herren.
13 Hos Samarias profeter har jeg sett dårskap; de profeterte ved Ba'al og førte mitt folk Israel vill.
14 Men hos Jerusalems profeter har jeg sett grufulle ting; de driver hor og farer med løgn og styrker de ondes hender, så ingen av dem vender om fra sin ondskap; de er alle sammen blitt for mig som Sodoma, og dets innbyggere som Gomorra.
15 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så om profetene: Se, jeg gir dem malurt å ete og beskt vann å drikke; for fra Jerusalems profeter er gudløshet gått ut over hele landet.
9 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,
2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.
3 For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,
4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,
5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.
6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;
7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,
8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;
9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.
11 For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -
12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;
13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14 Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.
16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.
17 For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.
18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.
60 Mange av hans disipler sa nu, da de hørte det: Dette er en hård tale; hvem kan høre den?
61 Men da Jesus visste med sig selv at hans disipler knurret over dette, sa han til dem: Volder dette eder anstøt?
62 Enn når I får se Menneskesønnen fare op dit hvor han var før?
63 Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv.
64 Men det er nogen av eder som ikke tror. For Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulde forråde ham.
65 Og han sa: Det var derfor jeg sa eder at ingen kan komme til mig uten at det er gitt ham av Faderen.
66 Derfor drog mange av hans disipler sig tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.
67 Jesus sa da til de tolv: Vil også I gå bort?
68 Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
69 og vi tror og vet at du er Guds hellige.
70 Jesus svarte dem: Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel.
71 Men han talte om Judas, Simon Iskariots sønn; for det var han som skulde forråde ham, enda han var en av de tolv.