Book of Common Prayer
49 Kom i hu ordet til din tjener, fordi du har gitt mig håp!
50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt mig i live.
51 De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket.
52 Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet.
53 En brennende harme har grepet mig over de ugudelige, som forlater din lov.
54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.
55 Jeg kom om natten ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.
56 Dette blev mig gitt: at jeg har tatt vare på dine befalinger.
57 Herren er min del, sa jeg, idet jeg holdt dine ord.
58 Jeg bønnfalt dig av hele mitt hjerte: Vær mig nådig efter ditt ord!
59 Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd.
60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.
61 De ugudeliges strikker har omspent mig, din lov har jeg ikke glemt.
62 Midt om natten står jeg op for å prise dig for din rettferdighets lover.
63 Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger.
64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre; lær mig dine forskrifter!
65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, efter ditt ord.
66 Lær mig god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud.
67 Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord.
68 Du er god og gjør godt; lær mig dine forskrifter!
69 De overmodige har spunnet løgn sammen imot mig; jeg holder dine befalinger av hele mitt hjerte.
70 Deres hjerte er som en fettklump; jeg har min lyst i din lov.
71 Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter.
72 Din munns lov er mig bedre enn tusen stykker gull og sølv.
49 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,
3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!
4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.
5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,
7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?
8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -
10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.
11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.
12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.
13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.
14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.
15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.
16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.
17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!
18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.
19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,
20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.
21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.
53 Til sangmesteren; efter Mahalat[a]; en læresalme av David.
2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.
3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.
5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.
6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
13 Og Herren sa til mig: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk.
14 La nu mig få råde, så vil jeg gjøre ende på dem og utslette deres navn under himmelen, og jeg vil gjøre dig til et sterkere og større folk enn dette.
15 Da vendte jeg mig og gikk ned av fjellet, mens fjellet stod i brennende lue, og i mine to hender hadde jeg paktens to tavler.
16 Og jeg fikk se at I hadde syndet mot Herren eders Gud og gjort eder en støpt kalv; I var hastig veket av fra den vei Herren hadde befalt eder å vandre.
17 Så tok jeg og kastet fra mig begge tavlene som jeg hadde i mine hender, og slo dem i stykker for eders øine.
18 Og jeg kastet mig ned for Herrens åsyn, likesom første gang, i firti dager og firti netter, uten å ete brød og uten å drikke vann - for alle eders synders skyld som I hadde forsyndet eder med ved å gjøre det som ondt var i Herrens øine, så I egget ham til vrede.
19 For jeg fryktet for den vrede og harme som optendtes mot eder hos Herren, så han vilde gjøre ende på eder. Og Herren hørte mig denne gang og.
20 Også på Aron var Herren så vred at han vilde ødelegge ham; men jeg bad også for Aron den gang.
21 Men eders syndige verk, kalven som I hadde gjort, tok jeg og kastet på ilden og knuste og malte den vel, til den blev til fint støv, og støvet kastet jeg i bekken som flyter ned fra fjellet.
12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.
23 Mens han nu var i Jerusalem i påsken, på høitiden, trodde mange på hans navn da de så de tegn han gjorde;
24 men Jesus selv betrodde sig ikke til dem, fordi han kjente alle,
25 og fordi han ikke trengte til at nogen skulde vidne om et menneske; for han visste selv hvad som bodde i mennesket.
3 Og det var en mann av fariseerne som hette Nikodemus, en av jødenes rådsherrer;
2 han kom til ham om natten og sa til ham: Rabbi! vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.
3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
4 Nikodemus sier til ham: Hvorledes kan et menneske fødes når han er gammel? kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og fødes?
5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.
7 Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny!
8 Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden.
9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvorledes kan dette skje?
10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?
11 Sannelig, sannelig sier jeg dig: Vi taler det vi vet, og vi vidner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vidnesbyrd.
12 Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?
13 Og dog er ingen steget op til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
14 Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies,
15 forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv.