Book of Common Prayer
120 En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.
2 Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!
3 Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?
4 Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken[a].
5 Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt[b]!
6 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.
7 Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.
121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?
2 Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
3 Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.
4 Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.
5 Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.
6 Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.
7 Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.
8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.
122 En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus.
2 Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3 Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet,
4 hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn!
5 For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus.
6 Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig!
7 Der være fred innen din voll, ro i dine saler!
8 For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig!
9 For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.
123 En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen!
2 Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig.
3 Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt;
4 rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.
124 En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -
2 hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss,
3 da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss,
4 da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel,
5 da var de gått over vår sjel de stolte vann.
6 Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!
7 Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet.
8 Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord.
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;
2 da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.
3 Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.
4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet[c]!
5 De som sår med gråt, skal høste fryderop.
6 De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.
127 En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
2 Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.
3 Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.
4 Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner.
5 Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.
15 Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nu du og tilbake og følg din svigerinne!
16 Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;
17 hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig.
18 Da No'omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun op med å tale til henne om det.
19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No'omi?
20 Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi[a], kall mig Mara[b]! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig;
21 med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No'omi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille?
22 Så kom da No'omi tilbake med sin sønnekone, moabittinnen Rut - hun var vendt tilbake fra Moabs land; og de kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten.
12 For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.
13 For vi skriver ikke annet til eder enn det I leser eller skjønner, og jeg håper at I og skal skjønne det inntil enden
14 - likesom I jo for en del har skjønt oss - at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.
15 Og i tillit til dette vilde jeg komme til eder først, forat I skulde få ennu en nåde,
16 og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea.
17 Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?
18 Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei!
19 For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham;
20 for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.
21 Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud,
22 han som og satte sitt innsegl på oss og gav Ånden til pant i våre hjerter.
13 I er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hvad skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noget, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene.
14 I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules;
15 en tender heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset.
16 La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!
17 I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å opheve, men for å opfylle.
18 For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen.
19 Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.
20 For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.