Book of Common Prayer
83 En sang, en salme av Asaf.
2 Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud!
3 For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet.
4 Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner.
5 De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu.
6 For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt,
7 Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene,
8 Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus.
9 Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela.
10 Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison!
11 De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden.
12 La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna,
13 dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie!
14 Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden!
15 Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand,
16 således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær!
17 Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre!
18 La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under!
19 Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!
146 Halleluja! Min sjel, lov Herren!
2 Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.
3 Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!
4 Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.
5 Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud,
6 som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,
7 som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne,
8 Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige,
9 Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket.
10 Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!
147 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
3 Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
5 Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
6 Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
7 Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
8 ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
9 Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
10 Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
11 Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
12 Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
13 For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig.
14 Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.
15 Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord.
16 Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske.
17 Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde?
18 Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.
19 Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover;
20 så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover[a] kjenner de ikke. Halleluja!
85 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre.
3 Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela.
4 Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om.
5 Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet!
6 Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?
7 Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig?
8 Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!
9 Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.
10 Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land.
11 Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.
12 Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen.
13 Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.
14 Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.
86 En bønn av David. Bøi, Herre, ditt øre, svar mig! for jeg er elendig og fattig.
2 Bevar min sjel! for jeg er from. Frels din tjener, du min Gud, ham som setter sin lit til dig!
3 Vær mig nådig, Herre! for til dig roper jeg hele dagen.
4 Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel.
5 For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig.
6 Vend øret, Herre, til min bønn, og merk på mine inderlige bønners røst!
7 På min nøds dag kaller jeg på dig, for du svarer mig.
8 Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger.
9 Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn.
10 For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud.
11 Lær mig, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi mig et udelt hjerte til å frykte ditt navn!
12 Jeg vil prise dig, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn evindelig.
13 For din miskunnhet er stor over mig, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike.
14 Gud! Overmodige har reist sig imot mig, og en hop av voldsmenn står mig efter livet, og de har ikke dig for øie.
15 Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet.
16 Vend dig til mig og vær mig nådig, gi din tjener din styrke og frels din tjenestekvinnes sønn!
17 Gjør et tegn med mig til det gode, forat mine avindsmenn kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet mig og trøstet mig.
60 Stå op, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går op over dig.
2 Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over dig skal Herren opgå, og over dig skal hans herlighet åpenbare sig,
3 og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått op over dig.
4 Løft dine øine og se dig omkring! De samler sig alle sammen, de kommer til dig; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen.
5 Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide sig; for havets rikdom skal vende sig til dig, folkenes gods skal komme til dig.
6 Et mylder av kameler skal dekke dig, Midians og Efas kamelføll; alle sammen skal de komme fra Sjeba; gull og virak skal de føre til dig, og Herrens pris skal de forkynne.
7 Alle Kedars[a] får skal samles til dig, Nebajots værer skal tjene dig; til mitt velbehag skal de ofres på mitt alter, og min herlighets hus vil jeg herliggjøre.
8 Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?
9 For på mig skal øene vente, og fremst seiler Tarsis-skibene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør dig.
10 Og fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene dig; i min harme har jeg slått dig, men i min nåde har jeg forbarmet mig over dig.
11 Og dine porter skal holdes åpne all tid, hverken dag eller natt skal de lukkes, så folkenes gods kan føres inn til dig, og deres konger føres med som fanger.
12 For det folk og det rike som ikke vil tjene dig, skal gå til grunne, og hedningene skal bli aldeles ødelagt.
13 Libanons herlighet skal komme til dig, både cypress og lønn og buksbom, for å pryde det sted der min helligdom er, og det sted hvor mine føtter står, vil jeg herliggjøre.
14 Og barna til dem som har plaget dig, skal komme bøiede til dig, og alle de som har foraktet dig, skal kaste sig ned for dine føtter, og de skal kalle dig Herrens stad, Israels Helliges Sion.
15 I stedet for at du var forlatt og hatet, så det ikke var nogen som drog igjennem dig, vil jeg gjøre dig til en evig herlighet, en fryd for slekt efter slekt.
16 Og du skal die hedningefolks melk, ja, kongers bryst skal du die, og du skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser.
17 I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for sten jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer.
14 Minn om dette, idet du vidner for Herrens åsyn at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.
15 Legg vinn på å fremstille dig for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noget å skamme sig over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.
16 Men hold dig fra det vanhellige tomme snakk! for de går alltid videre i ugudelighet,
17 og deres ord vil ete om sig som dødt kjøtt. Blandt disse er Hymeneus og Filetus,
18 som har faret vill fra sannheten, idet de sier at opstandelsen allerede har vært, og de nedbryter troen hos somme.
19 Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!
20 Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og nogen til ære, andre til vanære.
21 Holder da nogen sig ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.
22 Men fly ungdommens lyster, og jag efter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!
23 Og vis fra dig de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid!
24 Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, duelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt,
25 så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang vilde gi dem omvendelse, så de kunde kjenne sannheten
26 og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.
17 Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?
18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.
19 Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, du skal ikke frata nogen hvad hans er, hedre din far og din mor.
20 Men han sa til ham: Mester! alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.
21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett fattes dig; gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
22 Men han blev ille til mote over den tale og gikk bedrøvet bort; for han var meget rik.
23 Og Jesus så sig om og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for de rike å komme inn i Guds rike!
24 Disiplene blev forferdet over hans ord. Da tok Jesus atter til orde og sa til dem: Barn! hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike!
25 Det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
26 Da blev de ytterlig forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?
27 Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud; for alt er mulig for Gud.
28 Peter tok til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt dig.
29 Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld,
30 uten at han skal få hundrefold igjen, nu her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.
31 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.