Book of Common Prayer
31 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
3 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
4 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
5 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
6 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
7 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
8 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
9 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
10 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
11 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
12 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
13 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
14 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
15 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
16 I din hånd er mine tider[a]; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
17 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
18 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!
19 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
20 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
21 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
22 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
23 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
24 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
25 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
35 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav[a] for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.
8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm[b].
14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver[c] og hviler ikke.
16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.
18 For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.
19 Ikke i lønndom har jeg talt, ikke på et sted i et mørkt land; jeg har ikke sagt til Jakobs ætt: Søk mig uten nytte! Jeg, Herren, taler rettferdighet, forkynner det som rett er.
20 Samle eder og kom, tred frem alle sammen, I som er sloppet unda hedningefolkene! De vet intet de som bærer sine trebilleder og ber til en gud som ikke kan frelse.
21 Meld og si fra! Ja, la dem rådslå alle sammen! Hvem har kunngjort dette fra fordums tid, forkynt det for lenge siden? Mon ikke jeg, Herren? Og det er ingen annen Gud foruten mig; en rettferdig og frelsende Gud er det ikke foruten mig.
22 Vend eder til mig og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.
23 Ved mig selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For mig skal hvert kne bøie sig, mig skal hver tunge sverge troskap.
24 Bare i Herren, skal de si om mig, er rettferdighet og styrke; til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham.
25 Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose sig, hele Israels folk.
6 I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett.
2 Hedre din far og din mor - dette er det første bud med løfte -
3 forat det må gå dig vel, og du må lenge leve i landet.
4 Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem op i Herrens tukt og formaning!
5 I tjenere! vær lydige mot eders herrer efter kjødet, med frykt og beven, i eders hjertes enfold, som mot Kristus,
6 ikke med øientjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men som Kristi tjenere, så I gjør Guds vilje av hjertet
7 og med villig hu tjener som for Herren og ikke som for mennesker,
8 da I vet at hvad godt enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er tjener eller fri.
9 Og I herrer! gjør likeså mot dem, så I lar være å true, da I vet at både deres og eders Herre er i himlene, og han gjør ikke forskjell på folk.
35 Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
36 Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
37 Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
38 Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
39 Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
40 Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
41 Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?