Book of Common Prayer

85 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

² Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre.

³ Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela.

⁴ Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om.

⁵ Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet!

⁶ Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?

⁷ Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig?

⁸ Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!

⁹ Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.

¹⁰ Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land.

¹¹ Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.

¹² Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen.

¹³ Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.

¹⁴ Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.

87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,

² Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.

³ Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.

⁴ Jeg nevner Rahab^[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.

⁵ Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.

⁶ Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.

⁷ Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.

89 En læresalme av Etan, esrahitten.

² Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn.

³ For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet.

⁴ [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener:

⁵ Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela.

⁶ Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling.

⁷ For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner,

⁸ en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham?

⁹ Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig.

¹⁰ Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig.

¹¹ Du har sønderknust Rahab^[a] som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender.

¹² Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem;

¹³ nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn.

¹⁴ Du har en arm med velde; sterk er din hånd, ophøiet er din høire hånd.

¹⁵ Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn.

¹⁶ Salig er det folk som kjenner til jubel^[b]; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre.

¹⁷ I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet.

¹⁸ For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn.

¹⁹ For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge.

²⁰ Dengang^[c] talte du i et syn til dine fromme^[d] og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket.

²¹ Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje.

²² Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke.

²³ Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham.

²⁴ Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham.

²⁵ Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies.

²⁶ Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene.

²⁷ Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe.

²⁸ Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden.

²⁹ Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham.

3 Og Moses gjætte småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian, og han drev engang småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb^[a].

² Der åpenbarte Herrens engel sig for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk; og han så op, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brente ikke op.

³ Og Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige syn, hvorfor tornebusken ikke brenner op.

⁴ Da Herren så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg.

⁵ Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord.

⁶ Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud.

⁷ Og Herren sa: Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hvad de lider.

⁸ Og nu er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem op fra dette land til et godt og vidtstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, det land hvor kana'anittene bor og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene.

⁹ Nu er Israels barns skrik nådd op til mig, og jeg har også sett hvorledes egypterne mishandler dem.

¹⁰ Så gå nu du avsted, jeg vil sende dig til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypten!

¹¹ Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulde gå til Farao, og at jeg skulde føre Israels barn ut av Egypten?

¹² Og han sa: Sannelig, jeg vil være med dig, og dette skal være dig et tegn på at jeg har sendt dig: Når du har ført folket ut av Egypten, da skal I holde gudstjeneste på dette fjell.

²³ Ved tro blev Moses efter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud.

²⁴ Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn,

²⁵ idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden,

²⁶ og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.

²⁷ Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.

²⁸ Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, forat ikke ødeleggeren skulde røre deres førstefødte.

²⁹ Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.

³⁰ Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager.

³¹ Ved tro undgikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.

⁶ Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved mig.

⁷ Hadde I kjent mig, da hadde I også kjent Faderen, og fra nu av kjenner I ham og har sett ham.

⁸ Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok!

⁹ Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?

¹⁰ Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i mig? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av mig selv, men Faderen, som blir i mig, han gjør sine gjerninger.

¹¹ Tro mig at jeg er i Faderen og Faderen i mig; men hvis ikke, så tro det dog for selve gjerningenes skyld!

¹² Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på mig, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader,

¹³ og hvad som helst I beder om i mitt navn, det vil jeg gjøre, forat Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.

¹⁴ Dersom I beder mig om noget i mitt navn, så vil jeg gjøre det.