Book of Common Prayer

⁶ Etter dette sa engelen til meg: ”Mitt budskap er troverdig og sant. Herren Gud, som gir budskapet til profetene, han har sendt sin engel for å vise tjenerne sine det som snart vil skje.”

Jesus kommer snart

⁷ ”Se”, sier Jesus, ”jeg kommer snart! Lykkelig er den som tar være på budskapet fra Gud som er skrevet ned i denne boken.”

⁸ Det var jeg, Johannes, som fikk høre og se alt dette. Da jeg hadde hørt og sett alt, falt jeg ned for å hylle engelen som hadde vist det for meg. ⁹ Han sa: ”Nei, gjør ikke det! Jeg er bare Guds tjener, akkurat som du og de andre profetene som bar fram Guds budskap på samme måten som alle dem som tar være på det som står i denne boken. Det er Gud du skal tilbe.” ¹⁰ Han sa til meg: ”Ikke hold budskapet fra Gud hemmelig, det som du har skrevet ned i denne boken. Det drøyer ikke lenge før alt dette går i oppfyllelse.

¹¹ En kort periode til får den onde fortsette å være ond, og den som synder, får fortsette å synde litt til. Den som er god, fortsetter å være god, og den som lever fullt og helt for Gud, fortsetter å leve fullt og helt for Gud.”

¹⁸ Jeg advarer alle som hører budskapet fra Gud i denne boken: Dersom noen legger til noe i det som er skrevet, da skal Gud la ham bli rammet av alle de plagene som det står om i boken. ¹⁹ Dersom noen tar bort noe fra det budskapet Gud har båret fram, da skal Gud ta bort hans del i livets tre og den Hellige byen, som det står om i denne boken.

²⁰ Han som forteller dette, sier: ”Ja, jeg kommer snart!”

Ja, det er sant!^[a] Kom, Herre Jesus!

Døperen Johannes blir født

⁵⁷ Ventetiden for Elisabet var nå slutt, og tiden for å føde var kommet. Hun fikk en gutt. ⁵⁸ Nyheten om hvordan Herren Gud hadde vært god mot henne spredde seg raskt blant naboer og slektninger, og alle gledet seg på hennes vegne.

⁵⁹ Da gutten var åtte dager gammel, samlet alle slektningene og vennene seg for å være med i seremonien da de omskar gutten. Alle trodde at han skulle få navnet Sakarja etter faren sin. ⁶⁰ Men Elisabet sa: ”Nei, han skal hete Johannes.”

⁶¹ ”Hvorfor det?” spurte de. ”Det finnes jo ingen annen i slekten din som heter det.” ⁶² De vendte seg mot faren og forsøkte ved hjelp av tegn og fakter å spørre ham hva han mente om navnet.

⁶³ Da ba ham om noe å skrive på, og til alles forbauselse skrev han: ”Han skal hete Johannes.” ⁶⁴ I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen, og han begynte å hylle og tilbe Gud.

⁶⁵ Alle som bodde i nærheten, ble helt forskrekket, og nyheten om hva som hadde skjedd, spredde seg i fjellbygdene i Judea. ⁶⁶ De som hørte om det som hadde skjedd husket det godt og spurte seg etter som tiden gikk: ”Hva kommer det til å bli av dette barnet når han vokser opp? Herren Gud er med ham på en spesiell måte.”