Book of Common Prayer

⁹ Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten.^[a] Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet ¹⁰ og sa: ”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!” ¹¹ Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus. ¹² Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

Storm utenfor Kreta

¹³ Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.

^14-15 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.

¹⁶ Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep. ¹⁷ Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten^[b]. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.

¹⁸ Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord. ¹⁹ Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst. ²⁰ I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.

²¹ Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa: ”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet. ²² Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt. ²³ I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. ²⁴ Han sa: ’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’ ²⁵ Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt. ²⁶ Vi kommer til å drive i land på en øy.”

Jesus sender ut sine tolv disipler

9 En dag kalte Jesus sammen sine tolv disipler og ga dem makt til å drive ut alle slags onde ånder og kraft til å helbrede sykdommer. ² Etterpå sendte han dem ut for å fortelle at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk, og for å helbrede syke.

³ Han sa: ”Ta ikke med dere noe på veien, ingen vandringsstav eller veske, ikke mat eller penger, og ingen ekstra klær. ⁴ Når dere har blitt tilbudt å overnatte hos noen, stans da til dere vil fortsette til neste by. ⁵ Dersom innbyggerne i en by ikke vil ta imot dere eller vil høre på dere, gå da bare videre og vær ikke mer bekymret for dem. Rist støvet fra byen av føttene deres som et tegn på at de selv får ta ansvaret for det de har gjort.”

⁶ Disiplene begynte å gå fra by til by og spredde det glade budskapet og helbredet syke.

Ryktet om Jesus gjør Herodes urolig

⁷ Da kong Herodes fikk høre snakk om alle miraklene som Jesus gjorde, ble han urolig og visste ikke hva han skulle tro. Noen sa at det var døperen Johannes som hadde stått opp fra de døde. ⁸ Noen mente at det var Elia^[a] som viste seg. Andre igjen sa at en eller annen av profetene, som før i tiden bar fram Guds budskap^[b], hadde stått opp igjen.

⁹ Herodes sa: ”Jeg tillot å halshugge Johannes. Tenk om denne mannen som jeg hører så mye om viser seg å være Johannes?” Og han forsøkte å få møte Jesus.

Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer

¹⁰ De tolv disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom nå tilbake fra reisen sin og rapporterte om alt de hadde gjort. Jesus, sammen med de andre, trakk seg bort til byen Betsaida. ¹¹ Folket fikk greie på hvor han gikk og fulgte etter. På nytt tok han imot folket og talte til dem om at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.^[c] Han helbredet alle som trengte hjelp.

¹² Da det begynte å bli kveld, kom de tolv disiplene og sa: ”Send folket av sted, slik at de kan gå til byene og gårdene her i nærheten, kjøpe seg mat og ordne et eller annet sted å sove. På dette øde stedet finnes det ingen mulighet.”

¹³ Jesus svarte: ”Dere kan selv gi dem mat!”

”Hvordan skal det gå til?” undret de. ”Alt vi har, er fem brød og to fisker. Mener du virkelig at vi skal gå og kjøpe mat nok så det rekker til alle disse folkene?” ¹⁴ Det var omkring 5 000 menn, og i tillegg kom kvinner og barn. ”Bare be dem om å slå seg ned i grupper på 50 personer”, svarte Jesus. ¹⁵ Disiplene gjorde som han sa og lot alle sette seg.

¹⁶ Så tok Jesus de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud for maten. Etterpå brøt han brødene og fiskene i biter og ga til disiplene for at de skulle gi videre til folket. ¹⁷ Alle spiste og ble mette. Da de til slutt samlet opp det som var til overs, ble det tolv fulle kurver.