Book of Common Prayer
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
90 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
136 Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.
3 Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig;
4 ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig;
5 ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig;
6 ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig;
7 ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig,
8 solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
9 månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig;
10 ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig,
11 og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig,
12 med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig;
13 ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig,
14 og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig,
15 Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;
16 ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig;
17 ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
18 og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
20 og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
21 og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig,
22 gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig;
23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig,
24 og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig;
25 ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.
26 Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!
1 Herrens ord som kom til Hoseas, Be'eris sønn, i de dager da Ussias, Jotam, Akas, Esekias var konger i Juda, og da Jeroboam, Joas' sønn, var konge i Israel.
2 Da Herren begynte å tale til Hoseas, sa Herren til ham: Gå og få dig en horkvinne og horebarn! For landet driver hor og følger ikke mere Herren.
3 Da gikk han og ektet Gomer, Dibla'ims datter, og hun blev fruktsommelig og fødte ham en sønn.
4 Og Herren sa til ham: Kall ham Jisre'el! For om en liten stund vil jeg hjemsøke Jisre'els blodskyld på Jehus hus og gjøre ende på kongedømmet i Israels hus;
5 og det skal skje på den dag at jeg sønderbryter Israels bue i Jisre'els dal.
6 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en datter, og han sa til ham: Kall henne Lo-Ruhama[a]! For jeg vil ikke mere miskunne mig over Israels hus, så jeg skulde tilgi dem;
7 men over Judas hus vil jeg miskunne mig, og jeg vil frelse dem ved Herren deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere.
8 Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn.
9 Og han sa: Kall ham Lo-Ammi[b]! For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder.
10 Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar sig måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn!
11 Og Judas barn og Israels barn skal fylke sig sammen og ta sig en høvding og dra op av landet; for stor er Jisre'els dag.
2 Si da til eders brødre: Ammi[c]! Og til eders søstre: Ruhama[d]! / [HSE 2, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 1.]
20 Da nu opstyret hadde lagt sig, kalte Paulus disiplene til sig og for mante dem og bød dem farvel; så drog han avsted for å fare til Makedonia.
2 Efterat han nu hadde reist gjennem disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland;
3 der blev han i tre måneder, og fordi jødene lurte på ham da han var i ferd med å seile til Syria, satte han sig fore å vende tilbake gjennem Makedonia.
4 Han hadde da følge til Asia av Sopater, Pyrrus' sønn, fra Berøa, og blandt tessalonikerne av Aristarkus og Sekundus, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia.
5 Disse drog i forveien og bidde på oss i Troas;
6 men vi seilte ut fra Filippi efter de usyrede brøds dager, og kom fem dager efter til dem i Troas; der blev vi i syv dager.
7 På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale ut like til midt på natten.
8 Det var mange lamper i salen hvor vi var samlet.
9 Men en ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet og var falt i dyp søvn, da Paulus talte med dem i lang tid, og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje stokkverk, Og blev tatt død op.
10 Men Paulus gikk ned og kastet sig over ham og favnet ham og sa: Vær ikke urolige! hans sjel er i ham.
11 Så gikk han op igjen og brøt brødet og åt av det; og efterat han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han avsted.
12 De førte da gutten levende bort og blev høilig trøstet.
13 Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.
14 Da han nu møtte oss i Assus, tok vi ham ombord, og kom til Mitylene,
15 Og derfra seilte vi videre og kom den næste dag bent ut for Kios; annen dag gikk vi innom Samos og lå over i Trogillium, og kom dagen efter til Milet.
16 For Paulus hadde satt sig fore å seile Efesus forbi, så han ikke skulde bli heftet i Asia; for han hastet for å nå frem til Jerusalem til pinsedag, om det var ham mulig.
38 Og han stod op og forlot synagogen, og gikk inn i Simons hus. Men Simons svigermor lå i sterk feber, og de bad ham hjelpe henne.
39 Og han stod over henne og truet feberen, og den forlot henne; og straks stod hun op og tjente dem.
40 Men da solen gikk ned, kom alle som hadde syke som led av forskjellige sykdommer, og førte dem til ham; og han la sine hender på hver især av dem og helbredet dem.
41 Også onde ånder fór ut av mange, og de ropte: Du er Guds Sønn! Og han truet dem og tillot dem ikke å tale, fordi de visste at han var Messias.
42 Men da det var blitt dag, gikk han ut og drog til et øde sted, og folket lette efter ham, og de kom like til ham og holdt på ham, forat han ikke skulde gå fra dem.
43 Men han sa til dem: Også i de andre byer må jeg forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt.
44 Og han forkynte ordet i synagogene i Galilea.