Book of Common Prayer

Guds Ånd gir frihet

8 De menneskene som lever i fellesskap med Jesus Kristus, blir ikke dømt av Gud til å dø. ² Kraften i Guds Ånd, som gir oss liv i fellesskap med Jesus Kristus, har gjort oss^[a] fri fra syndens lov som fører meg i døden. ³ Loven Gud ga oss gjennom Moses^[b], kunne ikke frelse oss fra synden på grunn av vår menneskelige natur. Gud måtte selv gripe inn. Han sendte sin egen Sønn og lot ham bli som et syndig menneske. Det gjorde Gud for at han skulle ofre livet sitt og ta straffen for syndene våre på seg. Gjennom dette mistet synden makten over vår menneskelige natur. ⁴ Nå kan vi, på samme måten som Guds lov krever, være skyldfri innfor Gud. Det skjer dersom vi i stedet for å bli styrt av vår menneskelige natur, lar Guds Ånd styre oss.

⁵ De som blir styrt av sin menneskelige natur, tenker på det som tilfredsstiller den menneskelige naturen. De derimot som blir styrt av Guds Ånd, tenker på det som tilfredsstiller Gud. ⁶ Dersom den menneskelige naturen får styre våre tanker, leder det til døden. Dersom Guds Ånd får styre våre tanker, leder det til liv og fred. ⁷ Vår menneskelige natur får oss til å bli fiender av Gud, for det er umulig for den menneskelige naturen å underordne seg Guds lov. ⁸ Derfor kan de som fortsatt blir styrt av sin menneskelige natur, aldri tilfredsstille Gud.

⁹ Dersom Guds Ånd bor i dere, da blir dere ikke styrt av den menneskelige naturen, men av Ånden. Den som ikke har Ånden som Kristus har gitt oss, tilhører ikke Kristus. ¹⁰ Dersom Kristus bor i dere ved sin Ånd, da kommer Ånden til å gi dere evig liv. Det skjer etter som dere har blitt skyldfri innfor Gud, selv om kroppen fortsatt må dø på grunn av synden.^{[c] 11} Ja, dersom Guds Ånd, han som vakte opp Jesus Kristus fra de døde, bor i dere, da vil Gud en dag også gjøre deres dødelige kropper levende igjen, etter som hans Ånd bor i dere.

Fortellingen om bryllupsfesten

22 Jesus fortalte et nytt bilde for dem. Han sa: ² ”Der Gud regjerer, blir det som i denne fortellingen:^[a] En konge forberedte en stor bryllupsfest for sønnen sin. ³ Han innbød mange gjester, og da forberedelsene var ferdige sendte han tjenere ut for å si til dem som var innbudt at tidspunktet var inne for å komme. Men alle takket nei. ⁴ Da sendte han andre tjenere for å si til dem: ’Alt er klart, oksene og kalvene er slaktet. Skynd dere å komme!’

⁵ Men gjestene som han hadde bedt, var ikke interessert. Hver og en fortsatte med sitt, den ene med sin bondegård, den andre med sine forretninger. ⁶ Noen grep til og med kongens tjenere, mishandlet og drepte dem.

⁷ Da ble kongen sint og sendte ut sin armé, henrettet morderne og brente ned byene deres. ⁸ Så sa han til tjenerne sine: ’Bryllupsfesten er ferdig, men de gjestene som jeg innbød, er ikke verd å få del i festen. ⁹ Gå derfor ut på gatehjørnene og be alle dere ser, til bryllupet.’

¹⁰ Tjenerne gjorde som han sa og tok med seg alle de kunne finne, både onde og gode, og festsalen ble fylt med gjester. ¹¹ Da kongen kom innfor å hilse på gjestene, la han merke til en mann som ikke hadde på seg klær som passet for anledningen.

¹² ’Min venn’, spurte han, ’hvordan kan du være her uten å ha på deg klær som passer for bryllupet?’ Men mannen kunne ikke svare.^[b]

¹³ Da sa kongen til tjenerne sine: ’Bind hendene og føttene hans og kast ut i mørket utenfor. Der skal de gråte av angst og fortvilelse.’ ” ¹⁴ Jesus avsluttet med disse ordene: ”Mange er innbudt av Gud, men få takker ja og vil tilhøre ham.”