Book of Common Prayer
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
90 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
136 Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.
3 Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig;
4 ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig;
5 ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig;
6 ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig;
7 ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig,
8 solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
9 månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig;
10 ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig,
11 og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig,
12 med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig;
13 ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig,
14 og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig,
15 Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;
16 ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig;
17 ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
18 og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
20 og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
21 og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig,
22 gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig;
23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig,
24 og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig;
25 ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.
26 Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!
31 Men de menn som hadde vært med ham der op, sa: Vi makter ikke å dra op mot det folk; for det er sterkere enn vi.
32 Og de talte ille blandt Israels barn om det land de hadde utspeidet, og sa: Det land vi drog igjennem for å utspeide det, er et land som fortærer[a] sine innbyggere, og alle de vi så der, var høivoksne folk;
33 der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øine som gresshopper, og det syntes også de at vi var.
14 Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.
2 Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død!
3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten?
4 Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!
5 Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn.
6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær
7 og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land.
8 Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning.
9 Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!
10 Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem?
12 Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette.
13 Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem,
14 og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
15 Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si:
16 Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.
17 Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt:
18 Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.
19 Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit!
20 Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord.
21 Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,
22 så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst,
23 sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det
24 Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.
25 Men amalekittene og kana'anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav!
9 Hvad da? har vi nogen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd,
10 som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;
11 det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;
12 alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.
13 Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber.
14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
15 Deres føtter er snare til å utøse blod;
16 ødeleggelse og usælhet er det på deres veier,
17 og freds vei kjenner de ikke.
18 Det er ikke gudsfrykt for deres øine.
19 Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,
20 siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse.
19 Og det skjedde da Jesus hadde endt denne tale, da drog han bort fra Galilea og kom til Judeas landemerker på hin side Jordan.
2 Og meget folk fulgte ham, og han helbredet dem der.
3 Og fariseerne kom til ham, fristet ham og sa: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru for enhver saks skyld?
4 Han svarte og sa: Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne
5 og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød?
6 Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføiet, det skal et menneske ikke adskille.
7 De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille sig fra henne?
8 Han sa til dem: For eders hårde hjertes skyld gav Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således.
9 Men jeg sier eder at den som skiller sig fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter sig med en annen, han driver hor, og den som gifter sig med en fraskilt kvinne, han driver hor.
10 Hans disipler sa til ham: Står saken så mellem mann og hustru, da er det ikke godt å gifte sig.
11 Men han sa til dem: Ikke alle fatter dette ord, men bare de som det er gitt.
12 For der er gildinger som er født slik av mors liv, og der er gildinger som er gildet av menneskene, og der er gildinger som har gildet sig selv for himlenes rikes skyld. Den som kan fatte dette ord, han fatte det!