Book of Common Prayer

^5-6 Gud kommer til å bruke disse lidelsene for å vise sin rettferdige dom. De som plager dere, skal få sin straff, mens dere som lider på grunn av troen, vil få tilhøre Guds eget folk for evig. ⁷ Ja, dere som lider nå, skal få hvile ut da. Gud skal sette fri både dere og oss fra lidelsene den dagen Herren Jesus kommer igjen fra Guds himmel og viser seg med alle sine mektige engler. ⁸ Han kommer i flammende ild for å dømme dem som ikke vil vite noe av Gud og som nekter å ta imot det glade budskapet om frelse ved vår Herre Jesus. ⁹ Disse personene vil bli straffet ved å gå evig fortapt og bli skilt fra Herrens makt og herlighet. ¹⁰ Alle som tror på Herren og tilhører ham, skal ære og hylle ham når han kommer igjen. Dere tilhører Herren, etter som dere har trodd på budskapet vårt.

¹¹ Derfor ber vi alltid til vår Gud at han skal hjelpe dere til å leve på en måte som er verdig dem som er innbudt til å tilhøre ham. Ja, vi ber at han skal gi dere kraft til å gjennomføre alt det gode dere vil gjøre på grunn av troen. ¹² Gjennom dette blir Herren Jesus æret, og dere blir så i sin tur æret av ham. Alt skjer takket være den kjærlighet og tilgivelse vi har fått fra vår Gud og Herre Jesus Kristus.

Døperen Johannes blir født

⁵⁷ Ventetiden for Elisabet var nå slutt, og tiden for å føde var kommet. Hun fikk en gutt. ⁵⁸ Nyheten om hvordan Herren Gud hadde vært god mot henne spredde seg raskt blant naboer og slektninger, og alle gledet seg på hennes vegne.

⁵⁹ Da gutten var åtte dager gammel, samlet alle slektningene og vennene seg for å være med i seremonien da de omskar gutten. Alle trodde at han skulle få navnet Sakarja etter faren sin. ⁶⁰ Men Elisabet sa: ”Nei, han skal hete Johannes.”

⁶¹ ”Hvorfor det?” spurte de. ”Det finnes jo ingen annen i slekten din som heter det.” ⁶² De vendte seg mot faren og forsøkte ved hjelp av tegn og fakter å spørre ham hva han mente om navnet.

⁶³ Da ba ham om noe å skrive på, og til alles forbauselse skrev han: ”Han skal hete Johannes.” ⁶⁴ I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen, og han begynte å hylle og tilbe Gud.

⁶⁵ Alle som bodde i nærheten, ble helt forskrekket, og nyheten om hva som hadde skjedd, spredde seg i fjellbygdene i Judea. ⁶⁶ De som hørte om det som hadde skjedd husket det godt og spurte seg etter som tiden gikk: ”Hva kommer det til å bli av dette barnet når han vokser opp? Herren Gud er med ham på en spesiell måte.”

⁶⁷ Og Sakarja, som var far til barnet, ble fylt av Guds Hellige Ånd og bar fram et budskap fra Gud med disse ordene: