Book of Common Prayer
145 Jeg roper av hele mitt hjerte; svar mig, Herre! Jeg vil ta vare på dine forskrifter.
146 Jeg roper til dig, frels mig! Så vil jeg holde dine vidnesbyrd.
147 Jeg var årle oppe i morgenlysningen og ropte om hjelp; jeg ventet på dine ord.
148 Mine øine var oppe før nattevaktene, forat jeg kunde grunde på ditt ord.
149 Hør min røst efter din miskunnhet! Herre, hold mig i live efter dine lover!
150 De er kommet nær som jager efter ugjerning; fra din lov er de kommet langt bort.
151 Du er nær, Herre, og alle dine bud er sannhet.
152 For lenge siden vet jeg av dine vidnesbyrd at du har grunnet dem for evig tid.
153 Se min elendighet og utfri mig! For jeg har ikke glemt din lov.
154 Før min sak og forløs mig, hold mig i live efter ditt ord!
155 Frelse er langt borte fra de ugudelige; for de søker ikke dine forskrifter.
156 Din miskunnhet er stor, Herre; hold mig i live efter dine dommer!
157 Mange er mine forfølgere og mine motstandere; jeg er ikke avveket fra dine vidnesbyrd.
158 Jeg så de troløse og vemmedes, dem som ikke holdt ditt ord.
159 Se at jeg har elsket dine befalinger! Herre, hold mig i live efter din miskunnhet!
160 Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast.
161 Fyrster forfulgte mig uten årsak, men mitt hjerte fryktet for dine ord.
162 Jeg gleder mig over ditt ord som en som finner meget bytte.
163 Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket.
164 Syv ganger om dagen har jeg prist dig for din rettferdighets lover.
165 Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem.
166 Jeg har ventet på din frelse, Herre, og jeg har holdt dine bud.
167 Min sjel har holdt dine vidnesbyrd, og jeg elsket dem såre.
168 Jeg har holdt dine befalinger og dine vidnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn.
169 La mitt klagerop komme nær for ditt åsyn, Herre! Lær mig efter ditt ord!
170 La min inderlige bønn komme for ditt åsyn! Frels mig efter ditt ord!
171 Mine leber skal flyte over av lovsang; for du lærer mig dine forskrifter.
172 Min tunge skal synge om ditt ord; for alle dine bud er rettferdighet.
173 La din hånd være mig til hjelp! For jeg har utvalgt dine befalinger.
174 Jeg lenges efter din frelse, Herre, og din lov er min lyst.
175 La min sjel leve og love dig, og la dine dommer hjelpe mig!
176 Jeg har faret vill; opsøk din tjener som et tapt får! for jeg har ikke glemt dine bud.
128 En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier.
2 Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.
3 Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord.
4 Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren.
5 Herren skal velsigne dig fra Sion, og du skal skue med lyst Jerusalems lykke alle ditt livs dager.
6 Og du skal se barn av dine barn. Fred være over Israel!
129 En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel -
2 meget har de trengt mig fra min ungdom av; men de har ikke fått overhånd over mig.
3 Min rygg har plogmenn pløid, de har gjort sine furer lange.
4 Herren er rettferdig, han har avhugget de ugudeliges rep.
5 De skal bli til skamme og vike tilbake alle de som hater Sion,
6 de skal bli som gress på takene, som er visnet før det blir rykket op:
7 Høstmannen fyller ikke sin hånd, ei heller den som binder kornbånd, sitt fang.
8 Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn!
130 En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2 Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3 Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4 For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5 Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6 Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7 Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8 og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.
19 Akima'as, Sadoks sønn, sa til Joab: La mig få springe avsted til kongen med det gledelige budskap at Herren har hjulpet ham til hans rett mot hans fiender!
20 Men Joab sa til ham: Ikke vil du idag bli en mann med gledelig budskap; en annen dag kan du komme med gledelig budskap; men idag vilde du ikke komme med noget gledelig budskap, siden kongens sønn er død.
21 Derefter sa Joab til kusitten[a]: Gå og meld kongen hvad du har sett! Og kusitten bøide sig for Joab og sprang avsted.
22 Men Akima'as, Sadoks sønn, tok atter til orde og sa til Joab: Det får gå som det vil, men la også mig få springe avsted efter kusitten! Joab sa: Hvorfor vil du endelig gjøre det, min sønn? Du har jo ikke noget gledelig budskap som du kunde få lønn for.
23 Han svarte: Det får gå som det vil, jeg springer avsted. Og han sa til ham: Så spring da! Da sprang Akima'as bort efter veien gjennem Jordansletten og kom forbi kusitten.
23 Og han kalte til sig to av høvedsmennene og sa: La to hundre stridsmenn holde sig ferdige til å dra til Cesarea, og sytti hestfolk og to hundre skyttere, fra den tredje time på natten!
24 Og han bød at de skulde gjøre hester i stand, forat de kunde la Paulus ride på dem og føre ham sikkert frem til landshøvdingen Feliks.
25 Og han skrev et brev med dette innhold:
26 Klaudius Lysias hilser den mektige landshøvding Feliks.
27 Denne mann, som var grepet av jødene og nær ved å bli drept av dem, ham fridde jeg ut; jeg kom til med krigsfolket, efterat jeg hadde fått vite at han var romersk borger;
28 og da jeg vilde vite hvad det var de hadde å klage på ham, førte jeg ham ned for deres råd.
29 Jeg fant da at de førte klage over ham for nogen spørsmål i deres lov, men at det ikke var noget klagemål imot ham som gjorde ham skyldig til død eller fengsel.
30 Men da det nu er blitt meldt mig at de vil gjøre et overfall på mannen, sender jeg ham uten ophold til dig, efterat jeg har pålagt hans anklagere at også de skal fremføre for dig det de har å si.
31 Krigsfolket tok nu Paulus, som det var blitt dem pålagt, og førte ham om natten til Antipatris,
32 og dagen efter lot de hestfolket dra videre med ham og vendte selv tilbake til festningen.
33 De kom da til Cesarea og lot landshøvdingen få brevet, og førte også Paulus frem for ham.
34 Da han hadde lest det og spurt hvad land han var fra, og fått vite at han var fra Kilikia, sa han:
35 Jeg skal ta dig i forhør når dine anklagere kommer. Og han bød at han skulde holdes i varetekt i Herodes' borg.
13 Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord.
14 Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi?
15 Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den!
16 De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens.
17 Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham.
18 Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
19 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
20 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde.
21 Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså;
22 og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen.
23 Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
24 Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft?
25 For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen.
26 Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?
27 Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.