Book of Common Prayer
45 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet.
2 Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel.
3 Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.
4 Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet!
5 Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk.
6 Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender.
7 Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.
8 Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.
9 Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.
10 Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.
11 Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus,
12 og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.
13 Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket.
14 Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.
15 I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig.
16 De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.
17 I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.
18 Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid.
47 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.
3 For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.
4 Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.
5 Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela.
6 Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd.
7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!
8 For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!
9 Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone.
10 Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet.
48 En sang, en salme; av Korahs barn.
2 Stor er Herren og høilovet i vår Guds stad, på hans hellige berg.
3 Fagert hever det sig, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden[a], den store konges stad.
4 Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.
5 For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen.
6 De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.
7 Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne.
8 Ved østenvind knuste du Tarsis-skib.
9 Likesom vi hadde hørt, så har vi nu sett det i Herrens, hærskarenes Guds stad, i vår Guds stad; Gud gjør den fast til evig tid. Sela.
10 Vi grunder, Gud, på din miskunnhet midt i ditt tempel.
11 Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.
12 Sions berg gleder sig, Judas døtre fryder sig for dine dommers skyld.
13 Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn!
14 Gi akt på dets voller, vandre gjennem dets borger, forat I kan fortelle derom til den kommende slekt.
15 For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid; han skal føre oss ut over døden.
25 Så døde Samuel, og hele Israel samlet sig og gråt over ham, og de begravde ham i hans hjem i Rama. Da brøt David op og drog ned til ørkenen Paran.
2 I Maon var det en mann som hadde sin buskap i Karmel. Det var en meget rik mann; han eide tre tusen får og tusen gjeter. Han holdt just på å klippe sine får i Karmel.
3 Mannens navn var Nabal, og hans hustru hette Abiga'il; hun var en forstandig og fager kvinne, men mannen var hård og ond i hele sin adferd. Han var av Kalebs ætt.
4 Mens David var i ørkenen, fikk han høre at Nabal var i ferd med å klippe sine får.
5 Da sendte David ti av sine menn avsted og sa til dem: Gå op til Karmel, og når I kommer til Nabal, så hils ham fra mig
6 og si: Lykke til! Fred være med dig, og fred med ditt hus, og fred med alt det du har!
7 Jeg har hørt at du har fåreklipning. Nu har dine hyrder vært sammen med oss; vi har ikke gjort dem fortred, og der er intet kommet bort for dem i all den tid de har vært i Karmel.
8 Spør dine folk! De vil fortelle dig det. La nu oss tjenere finne nåde for dine øine! Vi er jo kommet hit på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hvad du har forhånden!
9 Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn; så stod de og ventet.
10 Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nu om dagene er der mange tjenere som løper bort fra sine herrer.
11 Skulde så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for mig, og gi det til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra?
12 Davids menn vendte om og gikk sin vei, og da de kom hjem igjen, fortalte de ham alt dette.
13 Da sa David til sine menn: Spenn sverdet om eder, alle mann! Så spente de alle sine sverd om sig, og David spente og sverdet om sig. Og de fulgte David op; det var omkring fire hundre mann, og to hundre blev igjen ved trosset.
14 Men en av folkene fortalte det til Abiga'il, Nabals hustru, og sa: David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre; men han skjelte dem ut.
15 Og disse menn har vært meget gode mot oss, og ingen har gjort oss nogen fortred, og vi har ikke mistet noget i all den tid vi ferdedes sammen med dem, når vi var ute på marken.
16 De var som en mur omkring oss både natt og dag i all den tid vi var sammen med dem og gjætte småfeet.
17 Tenk nu efter, så du vet hvad du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham.
18 Da skyndte Abiga'il sig og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem får som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på asenene.
19 Og hun sa til sine folk: Dra i forveien for mig! Jeg kommer snart efter. Men til sin mann Nabal sa hun ikke noget om dette.
20 Mens hun nu red på asenet og kom ned i en hulvei i fjellet, fikk hun se David og hans menn, som kom ned imot henne, så hun møtte dem.
21 Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mann hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noget av alt det som tilhørte ham; men han har gjengjeldt mig godt med ondt.
22 Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nu og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til imorgen!
14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.
2 Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.
3 De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.
4 Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.
5 Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,
6 og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,
7 og forkynte evangeliet der.
8 Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.
9 Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:
10 Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.
11 Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.
12 Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.
13 Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.
14 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen
15 og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,
16 han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,
17 enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.
18 Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.
21 Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
22 For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
23 Om nogen har ører å høre med, han høre!
24 Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
25 For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
26 Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
27 og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
28 Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
30 Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
31 Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
32 og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
33 Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
34 og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.