Book of Common Prayer

²³ Gud selv kan vitne om at det jeg nå sier, er sant: Den eneste grunnen til at jeg ikke besøkte dere slik jeg først hadde tenkt, var at jeg ikke ville komme for å irettesette dere. ²⁴ Ikke se på meg og mine medarbeidere som autoriteter som vil bestemme over hva dere skal tro. Nei, vi vil bare hjelpe dere til å være glade for troen på Jesus som dere allerede har. Det er den som gjør dere sterke.

2 Jeg bestemte meg altså for å ikke reise til dere, så lenge det var en risiko for at besøket mitt skulle ende med at dere ble lei dere. ² Jeg ville så gjerne selv bli glad over å treffe dere igjen. Dersom jeg først hadde gjort dere lei dere, hvordan kunne dere da gjøre meg glad? ³ Derfor skrev jeg brevet i stedet, slik at jeg seinere kunne komme uten å bli skuffet. Dere er min store glede, og jeg er sikker på at dere vil gjøre meg glad. ⁴ Jeg var sterkt nedtrykt og bedrøvet da jeg skrev til dere, og tårene rant. Jeg ville jo ikke gjøre dere lei dere, men jeg ville bare vise hvor mye jeg elsker dere.

Tilgi den som har syndet

⁵ Den mannen jeg skrev om, har ikke rent personlig skuffet meg. Nei, det er alle dere i menigheten som han har skuffet ved den måten dere handlet på. Det er det vel ingen overdrivelse å si? ⁶ Mannen har nå blitt straffet nok, etter som nesten alle hos dere var enige i dommen mot ham. ⁷ Nå er det i stedet tid for å tilgi og oppmuntre, slik at han ikke blir fullstendig knust. ⁸ Se derfor til at dere møter han med all den kjærlighet dere kan.

⁹ I mitt forrige brev skrev jeg at dere skulle straffe mannen. Det skrev jeg for å se om dere tenkte å følge rådene mine. ¹⁰ Nå vil jeg at dere slutter å straffe ham. Dersom dere tilgir ham, så gjør jeg det også, om jeg nå har noe å tilgi ham for. Kristus har jo gitt befaling om å tilgi og vil at vi skal leve i harmoni med hverandre. ¹¹ Gjør vi ikke det, kan Satan overliste oss. Vi vet hva han er ute etter.

Paulus besøker i Troas og Makedonia

¹² Da jeg kom til byen Troas for å spre det glade budskapet om Herren Jesus Kristus, ga Herren meg mange muligheter til å tale til folket. ¹³ Jeg kjente meg hele tiden urolig, etter som min medarbeider Titus fortsatt ikke hadde kommet med noen rapport fra dere.^[a] Derfor tok jeg avskjed med de troende og reiste videre hit til Makedonia.

Oppdraget til Paulus

^14-16 Jeg takker Gud, han som har vunnet seier gjennom det Kristus gjorde, og som har gjort meg til sin slave. Nå må jeg marsjere med i hans triumftog over verden, for å spre det glade budskapet om Kristus til alle mennesker. Mitt arbeid er som aromatisk røkelse som blir ofret til Gud. Til hans ære sprer jeg duften om Kristus til alle mennesker. For dem som tror på budskapet og blir frelst, er dette en duft som feirer livet. De derimot som ikke tror på budskapet og derfor går evig fortapt, opplever det som duften av Guds påminnelse om dagen med straff og døden.^[b]

Hvem er da verdige til å utføre et slikt arbeid? ¹⁷ Jo, bare den som har fellesskap med Kristus, som er sendt av Gud og ansvarlig for ham. Dere vet at jeg tilhører denne kategorien. Jeg er ikke som visse andre, som sprer budskapet for å tjene penger.

Bildet om sauen som gikk seg vill

15 Tollere^[a] og andre syndere som var beryktet, kom ofte for å høre på når Jesus talte. ² Dette irriterte fariseerne^[b] og de skriftlærde^[c] som kritiserte Jesus for at han hadde omgang med så tvilsomme mennesker. Ja, han til og med spiste sammen med dem.

Fortellingen om sønnen som forlot faren og hjemmet

¹¹ Jesus fortalte videre et tredje bilde. Han sa: ”En mann hadde to sønner. ¹² Den yngste sa til faren: ’Jeg vil ha min del av arven nå i stedet for å vente til du dør.’ Faren gikk med på å dele sin eiendom mellom sønnene.

¹³ Noen dager seinere hadde den yngste sønnen solgt alt han eide, og så ga han seg på vei til et fremmed land. Der levde han et vilt og umoralsk liv og gjorde snart slutt på alle pengene sine. ¹⁴ En alvorlig sultekatastrofe rammet landet, og han begynte å lide nød. ¹⁵ I sin fortvilelse ba han en bonde om å få jobb, og mannen sendte ham ut for å holde vakt over grisene sine. ¹⁶ Til slutt var han så sulten at han bare lengtet etter å få spise av maten til grisene, men ingen ga ham noe.

¹⁷ Endelig innså han hvor dum han hadde vært og sa til seg selv: ’Hjemme hos far har de ansatte mat i overflod, og her holder jeg på å sulte i hjel! ¹⁸ Jeg går hjem til far og sier: Far, jeg har syndet både mot Gud og deg. ¹⁹ Jeg er ikke verd å bli kalt din sønn lenger, men la meg i det minste få arbeide som en av dine tjenere.’ ²⁰ Og så gikk han veien hjem til sin far.

Mens sønnen ennå var langt borte, så faren ham og ble fylt av kjærlighet og medfølelse. Han sprang imot sønnen sin og kastet seg om halsen på han og kysset ham.

²¹ Sønnen utbrøt: ’Far, jeg har syndet både mot Gud og deg. Jeg er ikke lenger verd til å bli kalt din sønn.’

²² Men faren sa til tjenerne: ’Skynd dere! Ta fram mine fineste klær og ha dem på ham. Sett en ring på fingeren hans og sko på føttene! ²³ Hent gjøkalven og slakt den, for nå skal vi spise og ha en kjempefest. ²⁴ Sønnen min var død, men er blitt levende igjen. Han var tapt, men er kommet tilbake til meg igjen.’ Så begynte festen og gleden.

²⁵ Imens hadde den eldre sønnen vært ute på åkeren. Da han nå nærmet seg huset, hørte han på lang avstand lyden av musikk og dans. ²⁶ Forskrekket spurte han en av tjenerne hva det var de feiret. ²⁷ Tjeneren svarte: ’Broren din har kommet tilbake, og faren din har slaktet gjøkalven og ordnet med en fest for å feire at han har kommet hjem i god behold.’

²⁸ Da ble den eldre sønnen rasende og ville ikke gå inn i huset. Faren gikk ut og forsøkte å overtale ham til å komme inn, ²⁹ men han svarte: ’I alle disse årene har jeg arbeidet hardt og aldri noen gang har jeg nektet å gjøre det du har bedt meg om. Likevel har du ikke gitt meg et eneste kje for at jeg kunne ha fest sammen med vennene mine. ³⁰ Men nå kommer denne døgenikten hjem, han som har gjort slutt på pengene dine sammen med prostituerte, og da feirer du det med å slakte gjøkalven!’

³¹ ’Ro deg ned, sønnen min,’ sa faren til ham. ’Du og jeg er alltid sammen, og alt jeg eier er ditt. ³² Men nå må vi være glade og feire det som har skjedd, for broren din var død, men er blitt levende igjen. Han var tapt, men er kommet tilbake til meg igjen.’ ”