Book of Common Prayer
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
90 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
136 Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.
3 Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig;
4 ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig;
5 ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig;
6 ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig;
7 ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig,
8 solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
9 månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig;
10 ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig,
11 og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig,
12 med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig;
13 ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig,
14 og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig,
15 Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;
16 ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig;
17 ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
18 og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
20 og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
21 og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig,
22 gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig;
23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig,
24 og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig;
25 ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.
26 Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!
4 Og han sa til mig: Menneskesønn! Gå til Israels hus og tal til dem med mine ord!
5 For ikke til et folk med vanskelig sprog og tungt mæle sendes du, men til Israels hus;
6 ikke til mange folk med vanskelig sprog og tungt mæle, hvis ord du ikke forstår; sannelig, om jeg sendte dig til dem, skulde de høre på dig.
7 Men Israels hus skal ikke ville høre på dig, for det vil ikke høre på mig; for hele Israels hus har hårde panner og forherdede hjerter.
8 Se, jeg gjør ditt åsyn hårdt mot deres åsyn og din panne hård mot deres panne.
9 Lik en diamant, hårdere enn sten, gjør jeg din panne; du skal ikke frykte for dem og ikke forferdes for deres åsyn; for en gjenstridig ætt er de.
10 Og han sa til mig: Menneskesønn! Alle de ord som jeg taler til dig, skal du ta inn i ditt hjerte og høre med dine ører.
11 Og gå til de bortførte, til ditt folks barn, og tal til dem og si: Så sier Herren, Israels Gud - enten de hører eller lar det være!
12 Da løftet et vær mig op, og jeg hørte bak mig lyden av et stort bulder: Lovet være Herrens herlighet fra det sted hvor han er,
13 og lyden av livsvesenenes vinger, som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem og lyden av et stort bulder.
14 Og et vær løftet mig op og tok mig, og jeg fór avsted, gram og harmfull i min ånd, og Herrens hånd var sterk over mig.
15 Og jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde, og jeg satt der i syv dager iblandt dem og stirret frem for mig.
16 Men da syv dager var gått, da kom Herrens ord til mig, og det lød således:
17 Menneskesønn! Jeg har satt dig til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra mig.
7 Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt,
8 og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led,
9 og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham,
10 og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.
11 Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, eftersom I er blitt trege til å høre.
12 For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.
13 For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn;
14 men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt.
37 Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte.
38 Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste,
39 og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham;
40 og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke.
41 Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit!
42 Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far.
43 Og alle var slått av forundring over Guds storhet.
44 Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender!
45 Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord.
46 Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem.
47 Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig
48 og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor.
49 Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss.
50 Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder.