Book of Common Prayer
105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!
3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!
4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!
5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,
6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!
7 Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden.
8 Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,
9 den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak;
10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,
11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd.
12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der,
13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk,
14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:
15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!
16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød[a].
17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt.
18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern[b],
19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.
20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri.
21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods,
22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom.
23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.
24 Og han[c] gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.
25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.
26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt.
27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land.
28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord.
29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker.
30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler.
31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke.
32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land,
33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke.
34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere[d] uten tall,
35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark.
36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft.
37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.
38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem.
39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.
40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød.
41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm.
42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener,
43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,
44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie,
45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!
6 Og mederen Darius mottok riket; han var da to og seksti år gammel.
2 Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket.
3 Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap.
4 Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.
5 Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham.
6 Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.
7 Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig!
8 Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen.
9 Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.
10 I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud.
11 Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.
12 Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud.
13 Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov.
14 Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn.
15 Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham.
1 Den eldste - til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker i sannhet, og ikke bare jeg, men og alle som har lært sannheten å kjenne,
2 for den sannhets skyld som blir i oss og skal være med oss til evig tid:
3 Nåde, miskunn, fred skal være med oss fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn, i sannhet og kjærlighet.
4 Jeg har gledet mig meget fordi jeg har funnet nogen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen.
5 Og nu ber jeg dig, frue, ikke som om jeg skrev dig et nytt bud, men det som vi hadde fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre.
6 Og dette er kjærligheten at vi vandrer efter hans bud. Dette er budet, således som I hørte det fra begynnelsen, at I skal vandre efter det.
7 For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen.
8 Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn!
9 Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen.
10 Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen!
11 for den som byr ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.
12 Skjønt jeg har meget å skrive til eder, vil jeg ikke gjøre det med papir og blekk; men jeg håper å komme til eder og tale muntlig med eder, forat vår glede kan være fullkommen.
13 Din utvalgte søsters barn hilser dig.
12 Og det skjedde da han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet; og da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre! om du vil, kan du rense mig.
13 Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham.
14 Og han bød ham at han ikke skulde si det til nogen; men gå og te dig for presten og ofre for din renselse, således som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem!
15 Men ordet om ham kom ennu mere ut, og meget folk kom sammen for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer;
16 men han drog sig tilbake til øde steder og var der i bønn.
17 Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede:
18 se, da kom nogen menn som bar en mann på en seng, han var verkbrudden; og de søkte å få ham inn og legge ham ned foran ham.
19 Og da de for folketrengselen ikke fant nogen vei til å få ham inn, steg de op på taket og firte ham med sengen ned mellem takstenene midt foran Jesus.
20 Og da han så deres tro, sa han: Menneske! dine synder er dig forlatt.
21 Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?
22 Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter?
23 Hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?
24 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sa han til den verkbrudne: Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!
25 Og straks stod han op for deres øine og tok det han lå på, og gikk hjem til sitt hus og priste Gud.
26 Da kom det forferdelse over dem alle, og de priste Gud, og de blev fulle av frykt og sa: Idag har vi sett utrolige ting!