Book of Common Prayer
18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
2 Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
3 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
8 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
12 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
13 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
14 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
15 Og han utsendte sine piler og spredte dem[a] omkring - lyn i mengde og forvirret dem.
16 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
23 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
24 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
28 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
29 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
33 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
34 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
35 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
38 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
39 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
42 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
43 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
44 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
45 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
49 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
50 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
51 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
17 De elendige og fattige søker efter vann, men det er ikke noget; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem; jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.
18 Jeg vil la elver velle frem på bare hauger og kilder midt i daler; jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder;
19 Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse frem i ørkenen; jeg vil la cypress, lønn og buksbom sammen gro på den øde mark,
20 forat de alle sammen skal se og kjenne og legge sig på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige skapt det.
21 Kom hit med eders sak, sier Herren; kom frem med eders bevisgrunner, sier Jakobs konge.
22 La dem[a] komme frem med dem og kunngjøre for oss hvad som skal hende! Kunngjør hvad det er I tidligere har spådd, så vi kan akte på det og lære dets utfall å kjenne! Eller la oss høre de tilkommende ting!
23 Kunngjør hvad som skal komme herefter, så vi kan vite at I er guder! Ja, gjør noget godt eller noget ondt, så vi med forundring kan se det alle sammen!
24 Se, I er intet, og eders gjerning ingenting; en vederstyggelighet er den som velger eder.
25 Jeg vakte ham fra Norden, og han kom, fra solens opgang han som skal påkalle mitt navn; han skal trampe på fyrster som de var ler, lik en pottemaker som elter dynd.
26 Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunde vite det, og fra fordums tid, så vi kunde si: Han har rett? Ingen har kunngjort noget, ingen har forkynt noget, og ingen har hørt eder si noget.
27 Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de, og som sender Jerusalem et gledesbud.
28 Jeg ser mig om, men der er ingen, og ingen av dem kan gi råd, så jeg kunde spørre dem, og de gi mig svar.
29 Se dem alle! Deres gjerninger er intet, ingenting; deres billeder er vind og tomhet.
11 Kom derfor i hu at I som fordum var hedninger i kjøttet og blev kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden,
12 at I på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden;
13 men nu, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.
14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet,
15 idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred,
16 og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.
17 Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved;
18 for ved ham har vi begge adgang til Faderen i en Ånd.
19 Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk,
20 I som er bygget op på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv,
21 i hvem hver bygning føies sammen og vokser til et hellig tempel i Herren,
22 i hvem også I bygges op med de andre til en Guds bolig i Ånden.
2 Og nogen dager derefter gikk han atter inn i Kapernaum, og det spurtes at han var hjemme.
2 Og mange samlet sig, så de ikke lenger fikk rum, ikke engang ved døren, og han talte ordet til dem.
3 Og de kom til ham med en verkbrudden, som blev båret av fire mann;
4 og da de ikke kunde komme frem til ham for folketrengselen, tok de taket av der hvor han var, og brøt hull og firte ned sengen som den verkbrudne lå på.
5 Og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn! dine synder er dig forlatt.
6 Men nogen skriftlærde satt der og tenkte i sine hjerter:
7 Hvorfor taler denne mann så? Han spotter Gud; hvem kan forlate synder uten en, det er Gud?
8 Og Jesus kjente straks i sin ånd at de tenkte så ved sig selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker I slikt i eders hjerter?
9 Hvad er lettest, enten å si til den verkbrudne: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og ta din seng og gå?
10 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sier han til den verkbrudne:
11 Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!
12 Og han stod op og tok straks sin seng og gikk ut for alles øine, så alle blev ute av sig selv av forundring og priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.