Book of Common Prayer
120 En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.
2 Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!
3 Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?
4 Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken[a].
5 Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt[b]!
6 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.
7 Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.
121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?
2 Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
3 Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.
4 Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.
5 Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.
6 Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.
7 Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.
8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.
122 En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus.
2 Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3 Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet,
4 hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn!
5 For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus.
6 Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig!
7 Der være fred innen din voll, ro i dine saler!
8 For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig!
9 For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.
123 En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen!
2 Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig.
3 Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt;
4 rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.
124 En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -
2 hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss,
3 da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss,
4 da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel,
5 da var de gått over vår sjel de stolte vann.
6 Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!
7 Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet.
8 Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord.
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;
2 da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.
3 Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.
4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet[c]!
5 De som sår med gråt, skal høste fryderop.
6 De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.
127 En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
2 Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.
3 Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.
4 Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner.
5 Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.
4 Så sa Herren min Gud: Røkt slaktefårene!
5 De som kjøper dem, slakter dem uten å bøte for det, og de som selger dem, sier: Lovet være Herren! nu blir jeg rik; og deres hyrder sparer dem ikke.
6 For jeg vil ikke mere spare landets innbyggere, sier Herren; men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge, og de skal herje landet, og jeg vil ikke redde nogen av deres hånd.
7 Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene; og jeg tok mig to staver, den ene kalte jeg liflighet, og den andre kalte jeg bånd[a], og jeg røktet fårene,
8 og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg blev lei av dem, og de likte heller ikke mig,
9 og jeg sa: Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt.
10 Så tok jeg min stav liflighet og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene.
11 Og den blev gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene, de som aktet på mig, at det var Herrens ord.
12 Derefter sa jeg til dem: Om I så synes, så gi mig min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de op til mig min lønn, tretti sølvpenninger.
13 Da sa Herren til mig: Kast den bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpenninger og kastet dem i Herrens hus til pottemakeren.
14 Så brøt jeg i stykker min andre stav bånd for å gjøre brorskapet mellem Juda og Israel til intet.
15 Og Herren sa til mig: Ta dig atter en stav - en dårlig hyrdes stav!
16 For se, jeg lar en hyrde stå frem i landet, en som ikke ser til de får som er nær ved å omkomme, ikke søker efter det som er bortkommet, og ikke læger det som har fått skade, og ikke sørger for det som holder sig oppe, men eter kjøttet av de fete og endog bryter deres klover i stykker.
17 Ve den dårlige hyrde, som forlater fårene! Sverd over hans arm og over hans høire øie! Hans arm skal visne bort, og hans høire øie skal utslukkes.
10 Efter den Guds nåde som er mig gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre!
11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.
12 Men om nogen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå,
13 da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.
14 Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn;
15 om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.
16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?
17 Om nogen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.
18 Ingen dåre sig selv! Om nogen iblandt eder tykkes sig å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis;
19 for denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt,
20 og atter: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.
21 Derfor rose ingen sig av mennesker! for alt hører eder til,
22 enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nu er, eller det som komme skal - alt hører eder til,
23 men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.
31 Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.
32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,
33 og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.
34 Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.
36 Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.
37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!
39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!
40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:
41 Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!
42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.
43 Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.