Book of Common Prayer
145 Jeg roper av hele mitt hjerte; svar mig, Herre! Jeg vil ta vare på dine forskrifter.
146 Jeg roper til dig, frels mig! Så vil jeg holde dine vidnesbyrd.
147 Jeg var årle oppe i morgenlysningen og ropte om hjelp; jeg ventet på dine ord.
148 Mine øine var oppe før nattevaktene, forat jeg kunde grunde på ditt ord.
149 Hør min røst efter din miskunnhet! Herre, hold mig i live efter dine lover!
150 De er kommet nær som jager efter ugjerning; fra din lov er de kommet langt bort.
151 Du er nær, Herre, og alle dine bud er sannhet.
152 For lenge siden vet jeg av dine vidnesbyrd at du har grunnet dem for evig tid.
153 Se min elendighet og utfri mig! For jeg har ikke glemt din lov.
154 Før min sak og forløs mig, hold mig i live efter ditt ord!
155 Frelse er langt borte fra de ugudelige; for de søker ikke dine forskrifter.
156 Din miskunnhet er stor, Herre; hold mig i live efter dine dommer!
157 Mange er mine forfølgere og mine motstandere; jeg er ikke avveket fra dine vidnesbyrd.
158 Jeg så de troløse og vemmedes, dem som ikke holdt ditt ord.
159 Se at jeg har elsket dine befalinger! Herre, hold mig i live efter din miskunnhet!
160 Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast.
161 Fyrster forfulgte mig uten årsak, men mitt hjerte fryktet for dine ord.
162 Jeg gleder mig over ditt ord som en som finner meget bytte.
163 Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket.
164 Syv ganger om dagen har jeg prist dig for din rettferdighets lover.
165 Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem.
166 Jeg har ventet på din frelse, Herre, og jeg har holdt dine bud.
167 Min sjel har holdt dine vidnesbyrd, og jeg elsket dem såre.
168 Jeg har holdt dine befalinger og dine vidnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn.
169 La mitt klagerop komme nær for ditt åsyn, Herre! Lær mig efter ditt ord!
170 La min inderlige bønn komme for ditt åsyn! Frels mig efter ditt ord!
171 Mine leber skal flyte over av lovsang; for du lærer mig dine forskrifter.
172 Min tunge skal synge om ditt ord; for alle dine bud er rettferdighet.
173 La din hånd være mig til hjelp! For jeg har utvalgt dine befalinger.
174 Jeg lenges efter din frelse, Herre, og din lov er min lyst.
175 La min sjel leve og love dig, og la dine dommer hjelpe mig!
176 Jeg har faret vill; opsøk din tjener som et tapt får! for jeg har ikke glemt dine bud.
128 En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier.
2 Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.
3 Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord.
4 Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren.
5 Herren skal velsigne dig fra Sion, og du skal skue med lyst Jerusalems lykke alle ditt livs dager.
6 Og du skal se barn av dine barn. Fred være over Israel!
129 En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel -
2 meget har de trengt mig fra min ungdom av; men de har ikke fått overhånd over mig.
3 Min rygg har plogmenn pløid, de har gjort sine furer lange.
4 Herren er rettferdig, han har avhugget de ugudeliges rep.
5 De skal bli til skamme og vike tilbake alle de som hater Sion,
6 de skal bli som gress på takene, som er visnet før det blir rykket op:
7 Høstmannen fyller ikke sin hånd, ei heller den som binder kornbånd, sitt fang.
8 Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn!
130 En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2 Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3 Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4 For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5 Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6 Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7 Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8 og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.
6 Min sønn! Har du gått i borgen for din næste, har du gitt en fremmed ditt håndslag,
2 har du latt dig binde ved din munns ord, har du latt dig fange i din munns ord,
3 så gjør således, min sønn, og frels dig, siden du er kommet i din næstes hånd: Gå og kast dig ned for din næste og storm inn på ham,
4 unn ikke dine øine søvn og dine øielokk blund,
5 frels dig som et rådyr av jegerens hånd og som en fugl av fuglefangerens hånd!
6 Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis!
7 Enda den ikke har nogen fyrste, foged eller herre,
8 sørger den dog om sommeren for sitt livsophold og sanker om høsten sin føde.
9 Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå op av din søvn?
10 [Du sier:] La mig ennu få sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile!
11 Da kommer armoden over dig som en landstryker og nøden som en mann med skjold.
12 En niding, en ugjerningsmann er den som går omkring med en falsk munn,
13 som blunker med øinene, skraper med føttene, gjør tegn med fingrene,
14 som har svik i sitt hjerte, som tenker ut onde ting til enhver tid og volder tretter.
15 Derfor skal ulykken komme brått over ham; i et øieblikk skal han knuses, og det er ingen lægedom for ham.
16 Seks ting er det Herren hater, og syv er vederstyggeligheter for hans sjel:
17 Stolte øine, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod,
18 et hjerte som legger op onde råd, føtter som haster til det onde,
19 den som taler løgn og vidner falsk, og den som volder tretter mellem brødre.
5 Hver den som tror at Jesus er Kristus, han er født av Gud, og hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham.
2 På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud.
3 For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.
4 For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.
5 Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?
6 Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vidner, fordi Ånden er sannheten.
7 For de er tre som vidner:
8 Ånden og vannet og blodet, og disse tre går ut på ett.
9 Tar vi imot menneskenes vidnesbyrd, da er Guds vidnesbyrd større; for dette er Guds vidnesbyrd at han har vidnet om sin Sønn.
10 Den som tror på Guds Sønn, har vidnesbyrdet i sig selv; den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner; for han har ikke trodd på det vidnesbyrd som Gud har vidnet om sin Sønn.
11 Og dette er vidnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.
12 Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.
45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham;
46 men nogen av dem gikk avsted til fariseerne og sa dem hvad Jesus hadde gjort.
47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn.
48 Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.
49 Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem:
50 I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne.
51 Dette sa han ikke av sig selv, men da han var yppersteprest det år, spådde han at Jesus skulde dø for folket,
52 og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
53 Fra den dag av la de råd op om å slå ham ihjel.
54 Jesus gikk derfor ikke lenger åpenlyst omkring blandt jødene, men drog derfra til landet nær ved ørkenen, til en by som heter Efraim, og han blev der med sine disipler.