Book of Common Prayer
105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!
3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!
4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!
5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,
6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!
7 Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden.
8 Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,
9 den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak;
10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,
11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd.
12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der,
13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk,
14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:
15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!
16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød[a].
17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt.
18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern[b],
19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.
20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri.
21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods,
22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom.
23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.
24 Og han[c] gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.
25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.
26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt.
27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land.
28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord.
29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker.
30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler.
31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke.
32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land,
33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke.
34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere[d] uten tall,
35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark.
36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft.
37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.
38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem.
39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.
40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød.
41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm.
42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener,
43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,
44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie,
45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!
3 Og Jakob sendte bud foran sig til sin bror Esau i landet Se'ir, på Edoms mark.
4 Og han bød dem og sa: Således skal I si til min herre Esau: Så sier din tjener Jakob: Jeg har opholdt mig hos Laban og vært der helt til nu,
5 og jeg har fått okser og asener, småfe og træler og trælkvinner; og nu vilde jeg sende bud til min herre om dette for å finne nåde for dine øine
6 Og budene kom tilbake til Jakob og sa: Vi kom til Esau, din bror, og han drar dig nu selv i møte, og fire hundre mann med ham.
7 Da blev Jakob overmåte forferdet; og han delte folket som var med ham, og småfeet og storfeet og kamelene i to leire.
8 For han tenkte: Om Esau kommer til den ene leir og slår den, da kan den leir som er igjen, få berge sig unda.
9 Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herre, du som sa til mig: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot dig!
10 Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener; for med min stav gikk jeg over Jordan her, og nu er jeg blitt til to leire.
11 Fri mig ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå ihjel mig og mine, både mor og barn.
12 Du har jo selv sagt: Jeg vil alltid gjøre vel mot dig og la din ætt bli som havets sand, som ikke kan telles for mengde.
13 Så blev han der den natt, og av alt det han eide, tok han ut en gave til Esau, sin bror:
14 to hundre gjeter og tyve bukker, to hundre får og tyve værer,
15 tretti kameler som gav die, med sine føll, firti kjør og ti okser, tyve aseninner og ti asenfoler.
16 Og han lot sine tjenere dra avsted med dem, hver hjord for sig, og han sa til sine tjenere: Far i forveien, og la det være et mellemrum mellem hver hjord!
17 Og han bød den første og sa: Når min bror Esau møter dig og han taler til dig og spør: Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem eier denne hjord som du driver foran dig?
18 da skal du si: Din tjener Jakob; det er en gave han sender til min herre Esau, og snart kommer han selv efter.
19 Og han bød likeledes den annen og den tredje og alle de andre som drev hjordene, og sa: Således skal I tale til Esau når I møter ham,
20 I skal si: Snart kommer din tjener Jakob selv efter. For han tenkte: Jeg vil forsone ham ved den gave som jeg sender foran mig, og siden vil jeg selv trede frem for ham; kanskje han vil ta nådig imot mig.
21 Så drog de i forveien med gaven; men selv blev han i leiren den natt.
18 Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det og nu kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time.
19 De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss.
20 Og I har salvelse av den Hellige og vet alt.
21 Jeg skriver ikke til eder fordi I ikke kjenner sannheten, men fordi I kjenner den og vet at ingen løgn er av sannheten.
22 Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen.
23 Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen; den som bekjenner Sønnen, har og Faderen.
24 La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen! Dersom det I hørte fra begynnelsen, blir i eder, skal og I bli i Sønnen og i Faderen.
25 Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv.
26 Dette skriver jeg til eder om dem som forfører eder.
27 Og I - den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder, og I trenger ikke til at nogen skal lære eder; men som hans salvelse lærer eder alt, så er det og sannhet og ikke løgn; og bli i ham, således som den lærte eder!
28 Og nu, mine barn, bli i ham, forat vi, når han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme!
29 Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.
19 Det blev atter splid iblandt jødene på grunn av disse ord,
20 og mange av dem sa: Han er besatt og gal; hvorfor hører I på ham?
21 Andre sa: Dette er ikke besatt manns tale; kan vel en ond ånd åpne blindes øine?
22 Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter,
23 og Jesus gikk omkring i templet i Salomos buegang.
24 Jødene flokket sig da om ham og sa til ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!
25 Jesus svarte dem: Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vidner om mig;
26 men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får.
27 Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,
28 og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.
29 Min Fader, som har gitt mig dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd;
30 jeg og Faderen, vi er ett.