Book of Common Prayer
70 Til sangmesteren; av David; til ihukommelse.
2 Gud, kom for å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig!
3 La dem som står mig efter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme!
4 La dem som sier: Ha, ha, vende tilbake for sin skjensels skyld!
5 La dem fryde og glede sig i dig, alle de som søker dig, og la dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Gud!
6 For jeg er elendig og fattig; Gud, skynd dig til mig! Du er min hjelp og min frelser; Herre, dryg ikke!
71 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!
2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!
3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.
4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!
5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.
6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.
7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.
8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.
9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!
10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen
11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!
12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!
13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!
14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.
15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.
16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.
17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.
18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.
19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?
20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.
21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.
22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!
23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.
24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.
74 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
14 Du sønderslo Leviatans[a] hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.
15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
55 Nu vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!
2 Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på mig! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede sig ved de fete retter.
3 Bøi eders øre hit og kom til mig! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil oprette en evig pakt med eder, gi eder Davids[a] rike nåde, den visse.
4 Se, til et vidne for folkeslag har jeg satt ham[b], til en fyrste og en hersker over folkeslag.
5 Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle, og hedningefolk som ikke kjenner dig, skal løpe til dig, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld; for han herliggjør dig.
6 Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær!
7 Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.
8 For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier Herren;
9 som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn eders veier, og mine tanker høiere enn eders tanker.
10 For likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød,
11 således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.
12 For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres frem; fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene.
13 I stedet for tornebusker skal det vokse op cypresser, i stedet for tistler skal det vokse op myrter, og det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.
5 Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk!
2 Se, jeg, Paulus, sier eder at dersom I lar eder omskjære, så vil Kristus intet gagne eder.
3 Atter vidner jeg for hvert menneske som lar sig omskjære, at han er skyldig å holde hele loven.
4 I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden.
5 For ved troen venter vi i Ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om;
6 for i Kristus Jesus gjelder hverken omskjærelse eller forhud noget, men bare tro, virksom ved kjærlighet.
7 I løp godt; hvem hindret eder fra å lyde sannheten?
8 Denne overtalelse kommer ikke fra ham som kalte eder.
9 En liten surdeig syrer hele deigen.
10 Jeg har den tillit til eder i Herren at I ikke vil mene noget annet; men den som forvirrer eder, skal bære sin dom, hvem han så er.
11 Men jeg, brødre - hvis jeg ennu forkynner omskjærelse, hvorfor forfølges jeg da ennu? da er jo korsets anstøt gjort til intet.
12 Gid de endog må skjære sig selv i sønder, de som opvigler eder!
13 For I blev kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet!
14 For hele loven er opfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din næste som dig selv.
15 Men dersom I biter og eter hverandre, da se til at I ikke blir fortært av hverandre!
27 Og Jesus og hans disipler gikk ut til byene omkring Cesarea Filippi; og på veien spurte han sine disipler og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er?
28 De svarte ham: Nogen sier døperen Johannes, og andre Elias, andre igjen en av profetene.
29 Og han spurte dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias.
30 Og han bød dem strengt at de ikke skulde si dette om ham til nogen.
31 Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter.
32 Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33 Men han vendte sig om og så på sine disipler og irettesatte Peter og sa: Vik bak mig, Satan! for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.
34 Og han kalte folket til sig tillikemed sine disipler og sa til dem: Den som vil følge efter mig, han må fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.
35 For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.
36 For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?
37 For hvad kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?
38 For den som skammer sig ved mig og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.
9 Og han sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.