15 Og Herren talte til Moses og sa:

² Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som I skal bo i, det som jeg vil gi eder,

³ og I ofrer Herren ildoffer - brennoffer eller slaktoffer av storfeet eller av småfeet til en velbehagelig duft for Herren - enten for å opfylle et løfte eller som et frivillig offer eller på eders høitider,

⁴ da skal den som bærer sitt offer frem for Herren, som matoffer ofre tiendedelen av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje,

⁵ og som drikkoffer skal du ofre fjerdedelen av en hin vin sammen med brennofferet eller slaktofferet, hvis det er et lam.

⁶ Men hvis det er en vær, da skal du ofre som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med en tredjedel av en hin olje,

⁷ og som drikkoffer tredjedelen av en hin vin; du skal ofre det til en velbehagelig duft for Herren.

⁸ Ofrer du en ung okse til brennoffer eller slaktoffer for å opfylle et løfte eller som takkoffer til Herren,

⁹ da skal der sammen med den unge okse ofres som matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med en halv hin olje,

¹⁰ og som drikkoffer skal du ofre en halv hin vin; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren.

¹¹ Således skal der gjøres for hver okse og for hver vær og for hvert lam eller kje.

¹² Efter tallet på de dyr I ofrer, skal I gjøre således for hvert enkelt dyr, så mange som de er.

¹³ Hver innfødt skal gjøre således når han ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren.

¹⁴ Og hvis en fremmed som holder til hos eder, eller som for alltid bor blandt eder, ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren, så skal han gjøre like ens som I.

¹⁵ I menigheten skal det være én lov for eder og for den fremmede som holder til hos eder - en evig lov, fra slekt til slekt; for Herrens åsyn gjelder det samme for den fremmede som for eder selv.

¹⁶ Én lov og én rett skal det være for eder og for den fremmede som holder til hos eder.

¹⁷ Og Herren talte til Moses og sa:

¹⁸ Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som jeg fører eder til,

¹⁹ og eter av landets brød, da skal I utrede en offergave til Herren.

²⁰ Av det første av eders deig skal I gi en kake som gave; I skal gi den likesom I utreder gaven fra treskeplassen.

²¹ Av det første av eders deig skal I alltid gi Herren en gave, slekt efter slekt.

²² Når I uforvarende gjør en synd og ikke holder alle disse bud som Herren har forkynt Moses,

²³ alt det som Herren har befalt eder ved Moses fra den dag av da Herren befalte det, og siden gjennem alle følgende slekter,

²⁴ da skal hele menigheten, hvis det er gjort uten dens vitende og av vanvare, ofre en ung okse som brennoffer til en velbehagelig duft for Herren med tilhørende matoffer og drikkoffer, som foreskrevet er, og en gjetebukk som syndoffer.

²⁵ Og presten skal gjøre soning for hele Israels barns menighet, så får de forlatelse; for det var gjort av vanvare, og de har båret frem for Herrens åsyn sitt offer, et ildoffer til Herren, og sitt syndoffer for den synd de har gjort av vanvare.

²⁶ Og hele Israels barns menighet og den fremmede som holder til hos dem, får forlatelse, fordi det var hendt hele folket av vanvare.

²⁷ Men når en enkelt mann synder av vanvare, da skal han ofre en årsgammel gjet til syndoffer.

²⁸ Og presten skal gjøre soning for Herrens åsyn for den som har forsyndet sig av vanvare, så han, når soningen for ham er fullført, kan få forlatelse.

²⁹ For den innfødte blandt Israels barn og for den fremmede som holder til hos dem, skal det være én lov; den gjelder for eder alle når nogen gjør noget av vanvare.

³⁰ Men den som gjør noget med opløftet hånd^[a], enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk;

³¹ for han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mann skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning.

³² Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen.

³³ Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten.

³⁴ Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham.

³⁵ Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren.

³⁶ Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses.

³⁷ Og Herren sa til Moses:

³⁸ Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre sig dusker på kantene av sine klær, slekt efter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk.

³⁹ Sådanne dusker skal I ha, forat I, når I ser på dem, skal komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit efter eders hjerte og efter eders øine, som lokker eder til utroskap

⁴⁰ - forat I skal komme i hu alle mine bud og holde dem og være hellige for eders Gud.

⁴¹ Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land for å være eders Gud. Jeg er Herren eders

16 Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med sig.

² De trådte fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn.

³ De flokket sig sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nu får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem; hvorfor ophøier I eder da over Herrens menighet?

⁴ Da Moses hørte disse ord, falt han på sitt ansikt.

⁵ Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: Imorgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til sig; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til sig.

⁶ Gjør nu dette: Ta eder ildkar, både Korah og hele hans flokk,

⁷ og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn imorgen, og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Det får nu være nok, I Levis barn!

⁸ Og Moses sa til Korah: Hør nu, I Levis barn!

⁹ Er det for lite for eder at Israels Gud har utskilt eder fra Israels menighet for å la eder komme nær til sig, så I skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den?

¹⁰ Han har latt dig komme nær til, og med dig alle dine brødre, Levis barn; og nu attrår I endog prestedømmet!

¹¹ Derfor er du og hele din flokk oprørere mot Herren; for hvad er Aron, at I knurrer mot ham?

¹² Så sendte Moses bud efter Datan og Abiram, Eliabs sønner; men de sa: Vi kommer ikke.

¹³ Er det ikke nok at du har ført oss op fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre dig til hersker over oss?

¹⁴ Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie; tenker du du kan synkverve disse folk? Vi kommer ikke

¹⁵ Da blev Moses meget vred og sa til Herren: Vend dig ikke til deres offer! Ikke så meget som et asen har jeg tatt fra dem, og ikke en eneste blandt dem har jeg gjort noget ondt.

¹⁶ Så sa Moses til Korah: Imorgen skal du og hele din flokk stille eder frem for Herrens åsyn, du og de og Aron!

¹⁷ Og I skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og I skal bære hver sitt ildkar frem for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar, og du og Aron skal og ta hver sitt ildkar.

¹⁸ Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem; og de stilte sig ved inngangen til sammenkomstens telt, og likeså Moses og Aron.

¹⁹ Og Korah samlet hele menigheten imot dem ved inngangen til sammenkomstens telt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for hele menigheten.

²⁰ Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

²¹ Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk.

²² Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder?

²³ Da talte Herren til Moses og sa:

²⁴ Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig!

²⁵ Så stod Moses op og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.

²⁶ Og han talte til menigheten og sa: Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noget av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld!

²⁷ Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig, rundt omkring; men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små.

²⁸ Og Moses sa: Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt mig til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det:

²⁹ Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt mig;

³⁰ men dersom Herren gjør noget som ikke før er hendt - dersom jorden lukker op sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet I at disse menn har foraktet Herren.

³¹ Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem;

³² jorden lukket op sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide,

³³ og de fòr levende ned i dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og blev utryddet av menigheten.

³⁴ Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og.

³⁵ Og det fòr ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret frem røkelsen.

³⁶ Da talte Herren til Moses og sa:

³⁷ Si til Eleasar, Arons sønn, presten, at han skal ta ildkarene ut av branden, men sprede glørne langt bort! For de er hellige,

³⁸ de ildkar som tilhørte disse menn som ved sin synd har forbrutt sitt liv; der skal gjøres tynne plater av dem til å klæ alteret med, for de bar dem frem for Herrens åsyn, og derfor er de hellige; og de skal være til et tegn for Israels barn.

³⁹ Så tok Eleasar, presten, de ildkar av kobber som de hadde båret frem de menn som var brent op, og lot dem hamre ut til plater til å klæ alteret med,

⁴⁰ forat Israels barn skulde komme i hu at ingen fremmed mann - ingen som ikke er av Arons ætt - skulde komme nær til for å brenne røkelse for Herrens åsyn, så det ikke skulde gå ham som det gikk Korah og hans flokk - således som Herren hadde talt til ham ved Moses.

⁴¹ Men dagen efter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått Herrens folk ihjel!

⁴² Da nu menigheten samlet sig imot Moses og Aron, vendte de sig begge mot sammenkomstens telt, og se, skyen dekket det, og Herrens herlighet åpenbarte sig.

⁴³ Og Moses og Aron gikk frem foran sammenkomstens telt,

⁴⁴ og Herren talte til Moses og sa:

⁴⁵ Gå bort fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. Da falt de ned på sitt ansikt,

⁴⁶ og Moses sa til Aron: Ta ildkaret og ha ild fra alteret i det og legg røkelse på og skynd dig så bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens åsyn, hjemsøkelsen har begynt.

⁴⁷ Og Aron gjorde som Moses hadde sagt, og tok ildkaret og løp midt inn i flokken, og se, hjemsøkelsen hadde alt begynt blandt folket. Så la han røkelsen på og gjorde soning for folket,

⁴⁸ mens han stod der mellem de døde og de levende; da stanset hjemsøkelsen.

⁴⁹ Men det var fjorten tusen og syv hundre mann som døde under hjemsøkelsen, foruten dem som døde for Korahs skyld.

⁵⁰ Og Aron vendte tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt; og hjemsøkelsen var stanset.

6 Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

² Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

³ Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

⁴ Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

⁵ Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

⁶ og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

⁷ Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

⁸ Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

⁹ men ha sko på, og ikke to kjortler.

¹⁰ Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

¹¹ Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

¹² Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

¹³ og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

¹⁴ Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

¹⁵ Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

¹⁶ Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

¹⁷ For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

¹⁸ Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

¹⁹ Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

²⁰ For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

²¹ Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

²² og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

²³ Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

²⁴ Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

²⁵ Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

²⁶ Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

²⁷ Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

²⁸ Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

²⁹ Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

Read full chapter