7 Da nu muren var bygget, satte jeg inn dørene, og dørvokterne og sangerne og levittene blev satt til sin gjerning.

² Og jeg satte min bror Hanani til befalingsmann over Jerusalem og sammen med ham Hananja, borgens høvedsmann; for han var en pålitelig mann og gudfryktig fremfor de fleste.

³ Og jeg sa til dem: Jerusalems porter skal ikke åpnes før solen brenner hett, og mens de^[a] ennu står der, skal dørene lukkes og tillåses, og det skal settes ut vakter av Jerusalems innbyggere, hver på sin post og hver utenfor sitt hus.

⁴ Byen var vid og stor, men folket i den var fåtallig, og ingen nye hus var bygget.

⁵ Da gav min Gud mig i sinne å samle de fornemste og forstanderne og folket for å innføres i ættelister, og jeg fant boken med ættelistene over dem som først hadde draget hjem, og der fant jeg skrevet:

⁶ Dette er de menn fra landskapet Juda som drog hjem fra fangenskapet i det fremmede land - de som kongen i Babel Nebukadnesar hadde bortført, og som nu er vendt tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by,

⁷ de som fulgte med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra'amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum, Ba'ana. Dette er tallet på mennene av Israels folk:

⁸ Paros' barn, to tusen ett hundre og to og sytti;

⁹ Sefatjas barn, tre hundre og to og sytti;

¹⁰ Arahs barn, seks hundre og to og femti;

¹¹ Pahat-Moabs barn av Josvas og Joabs efterkommere, to tusen åtte hundre og atten;

¹² Elams barn, tusen to hundre og fire og femti;

¹³ Sattus barn, åtte hundre og fem og firti;

¹⁴ Sakkais barn, syv hundre og seksti;

¹⁵ Binnuis barn, seks hundre og åtte og firti;

¹⁶ Bebais barn, seks hundre og åtte og tyve;

¹⁷ Asgads barn, to tusen tre hundre og to og tyve;

¹⁸ Adonikams barn, seks hundre og syv og seksti;

¹⁹ Bigvais barn, to tusen og syv og seksti;

²⁰ Adins barn, seks hundre og fem og femti;

²¹ Aters barn av Esekias' ætt, åtte og nitti;

²² Hasums barn, tre hundre og åtte og tyve;

²³ Besais barn, tre hundre og fire og tyve;

²⁴ Harifs barn, hundre og tolv;

²⁵ Gibeons barn, fem og nitti;

²⁶ mennene fra Betlehem og Netofa, hundre og åtte og åtti;

²⁷ mennene fra Anatot, hundre og åtte og tyve;

²⁸ mennene fra Bet-Asmavet, to og firti;

²⁹ mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be'erot, syv hundre og tre og firti;

³⁰ mennene fra Rama og Geba, seks hundre og en og tyve;

³¹ mennene fra Mikmas, hundre og to og tyve;

³² mennene fra Betel og Ai, hundre og tre og tyve;

³³ mennene fra det annet Nebo, to og femti;

³⁴ den annen Elams barn, tusen to hundre og fire og femti;

³⁵ Harims barn, tre hundre og tyve;

³⁶ Jerikos barn, tre hundre og fem og firti;

³⁷ Lods, Hadids og Onos barn, syv hundre og en og tyve;

³⁸ Sena'as barn, tre tusen ni hundre og tretti.

³⁹ Av prestene: Jedajas barn av Josvas hus, ni hundre og tre og sytti;

⁴⁰ Immers barn, tusen og to og femti;

⁴¹ Pashurs barn, tusen to hundre og syv og firti;

⁴² Harims barn, tusen og sytten.

⁴³ Av levittene: Josvas barn av Kadmiels ætt, av Hodevas barn, fire og sytti.

⁴⁴ Av sangerne: Asafs barn, hundre og åtte og firti.

⁴⁵ Av dørvokterne: Sallums barn, Aters barn, Talmons barn, Akkubs barn, Hatitas barn, Sobais barn, hundre og åtte og tretti.

⁴⁶ Av tempeltjenerne: Sihas barn, Hasufas barn, Tabbaots barn,

⁴⁷ Keros' barn, Sias barn, Padons barn,

⁴⁸ Lebanas barn, Hagabas barn, Salmais barn,

⁴⁹ Hanans barn, Giddels barn, Gahars barn,

⁵⁰ Reajas barn, Resins barn, Nekodas barn,

⁵¹ Gassams barn, Ussas barn, Paseahs barn,

⁵² Besais barn, Me'unims barn, Nefussims barn,

⁵³ Bakbuks barn, Hakufas barn, Harhurs barn,

⁵⁴ Baslits barn, Mehidas barn, Harsas barn,

⁵⁵ Barkos' barn, Siseras barn, Tamahs barn,

⁵⁶ Nesiahs barn, Hatifas barn.

⁵⁷ Av Salomos tjeneres barn: Sotais barn, Soferets barn, Peridas barn,

⁵⁸ Ja'alas barn, Darkons barn, Giddels barn,

⁵⁹ Sefatjas barn, Hattils barn, Pokeret-Hasseba'ims barn, Amons barn.

⁶⁰ Alle tempeltjenerne og Salomos tjeneres barn var tilsammen tre hundre og to og nitti.

⁶¹ Og dette er de som drog hjem fra Tel-Melah, Tel-Harsa, Kerub, Addon og Immer, men ikke kunde opgi sin familie og sin ætt, om de var av Israel:

⁶² Delajas barn, Tobias' barn, Nekodas barn, seks hundre og to og firti,

⁶³ og av prestene: Hobajas barn, Hakkos' barn, Barsillais barn, han som hadde tatt en av gileaditten Barsillais døtre til hustru og var blitt opkalt efter dem.

⁶⁴ Disse lette efter sine ættelister, men de fantes ikke; de blev da utelukket fra prestedømmet som uverdige dertil,

⁶⁵ og stattholderen sa til dem at de ikke skulde ete av det høihellige før det fremstod en prest med urim og tummim.

⁶⁶ Hele menigheten var i alt to og firti tusen tre hundre og seksti

⁶⁷ foruten deres tjenere og tjenestepiker, som var syv tusen tre hundre og syv og tretti. De hadde også med sig to hundre og fem og firti sangere og sangerinner.

⁶⁸ De hadde syv hundre og seks og tretti hester, to hundre og fem og firti mulesler,

⁶⁹ fire hundre og fem og tretti kameler og seks tusen syv hundre og tyve asener.

⁷⁰ Nogen av familiehodene gav gaver til arbeidet. Stattholderen gav til kassen tusen dariker i gull, dessuten femti skåler og fem hundre og tretti prestekjortler.

⁷¹ Og nogen av familiehodene gav til arbeidskassen tyve tusen dariker i gull og to tusen og to hundre miner i sølv.

⁷² Og det som resten av folket gav, var tyve tusen dariker i gull og to tusen miner i sølv og dessuten syv og seksti prestekjortler.

⁷³ Både prestene og levittene og dørvokterne og sangerne og nogen av det menige folk og tempeltjenerne og hele Israel ellers bosatte sig i sine byer. Da den syvende måned kom, bodde Israels barn i sine byer.

8 Og alt folket samlet sig som en mann på plassen foran Vannporten; og de bad Esras, den skriftlærde, om å hente boken med Mose lov, som Herren hadde gitt Israel.

² Og presten Esras bar loven frem for menigheten, både for menn og kvinner og alle som kunde forstå hvad de hørte; det var den første dag i den syvende måned.

³ Og han leste op av den midt for plassen foran Vannporten fra tidlig morgen til midt på dagen - for mennene og kvinnene og dem som kunde forstå; og alt folket lyttet til lovbokens ord.

⁴ Esras, den skriftlærde, stod på en forhøining av tre, som var blitt reist til dette, og ved siden av ham stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma'aseja til høire for ham, og til venstre for ham Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Sakarja og Mesullam.

⁵ Og Esras åpnet boken for alt folkets øine; for han stod høiere enn alt folket; og da han åpnet den, reiste alt folket sig.

⁶ Esras lovet Herren, den store Gud, og alt folket svarte med opløftede hender: Amen, amen, og de bøide sig og kastet sig ned for Herren med ansiktet til jorden.

⁷ Og Josva, Bani, Serebja, Jamin, Akkub, Sabbetai, Hodia, Ma'aseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan, Pelaja og de andre levitter utla loven for folket, mens folket blev stående på sin plass.

⁸ De leste op av boken - av Guds lov - de tolket og utla den for folket, så de skjønte det som blev lest.

⁹ Og stattholderen Nehemias og presten Esras, den skriftlærde, og levittene som lærte folket, sa til alt folket: Denne dag er helliget Herren eders Gud, sørg ikke og gråt ikke! For alt folket gråt da de hørte lovens ord.

¹⁰ Så sa han til dem: Gå nu og et fete retter og drikk søte drikker og send gaver derav til dem for hvem intet er tillaget, for dagen er helliget vår Herre, og sørg ikke, for glede i Herren er eders styrke!

¹¹ Også levittene søkte å få alt folket til å holde sig rolig og sa: Vær stille, for dagen er hellig; sørg ikke!

¹² Da gikk alt folket bort og åt og drakk og sendte gaver omkring og holdt en stor gledesfest; for de hadde forstått det som var blitt talt til dem.

¹³ Dagen efter samlet alt folkets familiehoder, prestene og levittene sig hos Esras, den skriftlærde, for å få nærmere rede på lovens ord.

¹⁴ De fant da skrevet i loven - den lov som Herren hadde gitt ved Moses - at Israels barn skulde bo i løvhytter på festen i den syvende måned,

¹⁵ og at de skulde kunngjøre og la utrope i alle sine byer og i Jerusalem: Gå ut på fjellene og hent løv av oljetrær og av ville oljetrær og av myrter og av palmer og av andre løvrike trær og gjør løvhytter, som foreskrevet er.

¹⁶ Da gikk folket ut og hentet løv, og de gjorde sig løvhytter, hver på sitt tak og på sine tun og likeledes i forgårdene til Guds hus og på plassen ved Vannporten og på plassen ved Efra'im-porten.

¹⁷ Og hele menigheten, de som var kommet tilbake fra fangenskapet, gjorde løvhytter og bodde i dem; for fra Josvas, Nuns sønns dager like til denne dag hadde Israels barn ikke gjort dette. Og der var en overmåte stor glede.

¹⁸ Dag efter dag leste de op av Guds lovbok, fra den første dag til den siste; de holdt høitid i syv dager og på den åttende dag en festlig sammenkomst, som påbudt var.

9 På den fire og tyvende dag i samme måned samlet Israels barn sig og holdt faste, klædd i sekk og med jord strødd på sine hoder.

² Og Israels ætt skilte sig fra alle fremmede og stod så frem og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger.

³ Så blev de stående på sin plass mens det blev lest op for dem av Herrens, deres Guds lovbok en fjerdedel av dagen, og en annen fjerdedel av dagen avla de bekjennelse og tilbad Herren sin Gud.

⁴ Josva og Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani trådte op på levittenes forhøining, og de ropte med høi røst til Herren sin Gud.

⁵ Og levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Petahja sa: Stå op og lov Herren eders Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er ophøiet over all lov og pris!

⁶ Du alene er Herren, du har gjort himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilbeder dig.

⁷ Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og gav ham navnet Abraham.

⁸ Og du fant hans hjerte trofast mot dig, og du gjorde den pakt med ham at du vilde gi hans ætt kana'anittenes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land; og du holdt ditt ord, for du er rettferdig.

⁹ Du så våre fedres nød i Egypten, og du hørte deres rop ved det Røde Hav,

¹⁰ og du gjorde tegn og undergjerninger med Farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land; for du visste at de hadde faret overmodig frem mot dem, og du vant dig et stort navn, som det kan sees på denne dag.

¹¹ Du kløvde havet for dem, og de gikk midt igjennem havet på det tørre; du kastet deres forfølgere i dypet, så de sank som sten i de veldige vann.

¹² Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å Iyse for dem på den vei de skulde gå.

¹³ Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen; du gav dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud.

¹⁴ Du kunngjorde dem din hellige sabbat; du gav dem bud og forskrifter og lover gjennem din tjener Moses.

¹⁵ Du gav dem brød fra himmelen når de hungret, og lot vann komme frem av klippen for dem når de tørstet, og du bød dem å dra inn og ta det land i eie som du med opløftet hånd hadde svoret at du vilde gi dem.

¹⁶ Men de, våre fedre, var overmodige og hårdnakkede og hørte ikke på dine bud.

¹⁷ De vilde ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkede og valgte sig en høvding og vilde i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trældom; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke.

¹⁸ Ja, de støpte sig endog en kalv og sa: Dette er din Gud, som førte dig op fra Egypten. Og de gjorde sig skyldige i store bespottelser.

¹⁹ Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, ei heller vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den vei de skulde gå.

²⁰ Du gav dem din gode Ånd til å lære dem; du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet.

²¹ I firti år forsørget du dem i ørkenen, de manglet intet; deres klær blev ikke utslitt, og deres føtter blev ikke hovne.

²² Du gav dem riker og folk, som du skiftet ut til dem på alle kanter; de tok i eie det land som tilhørte Sihon, kongen i Hesbon, og det land som tilhørte Og, kongen i Basan.

²³ Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det land som du hadde lovt deres fedre at de skulde komme inn i og ta i eie.

²⁴ Så kom da deres barn og tok landet i eie, og du ydmyket landets innbyggere, kana'anittene, for dem og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunde gjøre med dem som de vilde.

²⁵ De inntok faste byer og vant sig fruktbar jord og tok huser til eie som var fulle av alle gode ting, og uthugne brønner, vingårder og oljetrær og frukttrær i mengde; og de åt og blev mette og fete og gjorde sig til gode ved din store godhet.

²⁶ Men de blev gjenstridige og satte sig op imot dig og kastet din lov bak sin rygg; de drepte dine profeter, som vidnet for dem og vilde føre dem tilbake til dig; og de gjorde sig skyldige i store bespottelser.

²⁷ Da gav du dem i deres fienders hånd, og de plaget dem; men når de i sin nød ropte til dig, hørte du det fra himmelen, og i din store barmhjertighet gav du dem frelsere, som utfridde dem av deres fienders hånd.

²⁸ Men når de så kom til ro, gjorde de atter det som var ondt i dine øine, og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem; men når de så atter ropte til dig, hørte du det fra himmelen og utfridde dem i din barmhjertighet gang på gang.

²⁹ Du vidnet for dem og vilde omvende dem til din lov; men de var overmodige og hørte ikke på dine bud, de syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør efter dem; i sin gjenstridighet satte de skulderen imot; de var hårdnakkede og vilde ikke høre.

³⁰ I mange år bar du over med dem og vidnet for dem ved din Ånd gjennem dine profeter; men de vendte ikke øret til, og du gav dem i fremmede folks hånd.

³¹ Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke aldeles ende på dem og forlot dem ikke; for du er en nådig og barmhjertig Gud.

³² Og nu, vår Gud, du store, veldige og forferdelige Gud, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet, la det ikke tykkes dig ringe alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og alt ditt folk, fra assyrerkongenes dager til den dag idag!

³³ Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss; for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige.

³⁴ Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke gjort efter din lov; de har ikke hørt på dine bud og på de vidnesbyrd du lot bli dem til del.

³⁵ Og enda de levde i sitt eget rike, og du hadde gitt dem så meget godt og overlatt dem dette vide og fruktbare land, tjente de dig ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.

³⁶ Se, vi er idag træler - vi er træler i det land du gav våre fedre, forat de skulde ete dets frukt og dets gode ting,

³⁷ og sin rike grøde bærer det for de konger som du satte over oss for våre synders skyld, og de råder over våre legemer og vårt fe efter eget tykke. Vi er i stor nød.

³⁸ På grunn av alt dette gjorde vi en fast pakt og skrev den op; skrivelsen blev forsynt med segl og underskrevet av våre høvdinger, våre levitter og våre prester.

3 Men Peter og Johannes gikk sammen op i templet ved bønnens time, som var den niende.

² Og det blev båret frem en mann som var vanfør fra mors liv av, og som de daglig la ved den tempeldør som kalles den fagre, for å be dem som gikk inn i templet, om almisse.

³ Da han så Peter og Johannes som vilde gå inn i templet, bad han om å få en almisse.

⁴ Men Peter så skarpt på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss!

⁵ Han gav da akt på dem, for han ventet å få noget av dem.

⁶ Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg dig: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå op og gå!

⁷ Så grep han ham ved den høire hånd og reiste ham op,

⁸ og straks fikk hans føtter og ankler styrke, og han sprang op og stod og gikk omkring, og han fulgte med dem inn i templet, og gikk omkring der og sprang og lovet Gud.

⁹ Og hele folket så ham gå omkring og love Gud,

¹⁰ og de kjente ham, de så at han var den som satt der ved den fagre tempeldør for å få almisse, og de blev fulle av forundring og redsel over det som var vederfaret ham.

¹¹ Mens han nu holdt sig nær til Peter og Johannes, strømmet hele folket i forundring sammen om dem ved den buegang som kalles Salomos buegang.

¹² Da Peter så dette, svarte han folket: Israelittiske menn! Hvorfor undrer I eder over dette? eller hvorfor stirrer I på oss som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han går omkring?

¹³ Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulde løslates;

¹⁴ men I fornektet den hellige og rettferdige og bad at en morder måtte gis eder,

¹⁵ men livets høvding drepte I, ham som Gud opvakte fra de døde, som vi er vidner om.

¹⁶ Og ved troen på hans navn har hans navn styrket denne mann som I ser og kjenner, og troen som virkedes ved ham, har gitt ham denne fulle førlighet for eders alles øine.

¹⁷ Og nu, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, likesom eders rådsherrer;

¹⁸ men Gud opfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulde lide.

¹⁹ Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,

²⁰ og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus,

²¹ som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenoprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.

²² Moses har jo sagt: En profet, likesom mig, skal Herren eders Gud opreise eder av eders brødre; ham skal I høre i alt det som han taler til eder;

²³ og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.

²⁴ Men også alle profetene fra Samuel av og derefter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

²⁵ I er barn av profetene og av den pakt som Gud gjorde med våre fedre da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.

²⁶ I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå forat han skulde velsigne eder, idet enhver av eder vender sig bort fra sin ondskap.