34 Og Elihu tok atter til orde og sa:

² Hør mine ord, I vise, og lån mig øre, I forstandige!

³ Øret prøver jo ord, likesom ganen smaker mat.

⁴ La oss velge det som er rett; la oss sammen søke å finne ut hvad der er godt!

⁵ Job har jo sagt: Jeg er rettferdig, og Gud har tatt min rett fra mig;

⁶ tross min rett skal jeg være en løgner; en drepende pil har rammet mig, enda der ingen brøde er hos mig.

⁷ Hvem er en mann som Job, han som drikker bespottelse som vann^[a]

⁸ og gir sig i lag med dem som gjør ondt, og søker omgang med ugudelige menn?

⁹ For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud.

¹⁰ Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig!

¹¹ Han lønner mennesket efter dets gjerninger og gjengjelder mannen efter hans ferd.

¹² Ja sannelig, Gud gjør ikke noget syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.

¹³ Hvem har overgitt jorden til hans varetekt, og hvem har overlatt hele jorderike til ham?

¹⁴ Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen,

¹⁵ da skulde alt kjød opgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen.

¹⁶ Men gi nu akt og hør på dette, lytt nøye til mine ord!

¹⁷ Kan vel en som hater retten, være hersker? Eller tør du fordømme den Rettferdige, den Mektige?

¹⁸ Sier vel nogen til en konge: Din niding, eller til en fyrste: Du ugudelige?

¹⁹ Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk.

²⁰ I et øieblikk dør de, midt om natten; folket raver og forgår, og den mektige rykkes bort, ikke ved menneskehånd.

²¹ For hans øine vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt;

²² det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt kan skjule sig;

²³ Gud har ikke nødig å gi lenge akt på en mann før han må møte for Guds dom.

²⁴ Han knuser de mektige uten å granske deres sak og setter så andre i deres sted.

²⁵ Ja, han kjenner deres gjerninger, og han slår dem ned om natten så de går til grunne.

²⁶ Han tukter dem som ugjerningsmenn, på et sted hvor alle kan se det;

²⁷ for derfor vek de bort fra ham og aktet ikke på nogen av hans veier,

²⁸ forat de skulde la de fattiges skrik komme for ham, forat han skulde høre de undertryktes rop.

²⁹ Lar han være å skride inn, hvem tør da fordømme ham? Skjuler han sitt åsyn, hvem får da se ham? Både med et folk og med et enkelt menneske gjør han jo således,

³⁰ forat et gudløst menneske ikke skal herske, forat det ikke skal være snarer for folket.

³¹ For har vel et slikt menneske nogensinne sagt til Gud: Jeg har vært overmodig, jeg vil herefter ikke gjøre det som ondt er;

³² det jeg ikke ser, det må du lære mig; har jeg gjort urett, så vil jeg ikke gjøre det mere?

³³ Skulde han vel gjengjelde efter ditt tykke? Du har jo klandret ham^[b]. Så må du velge og ikke jeg, og hvad du vet, får du si.

³⁴ Forstandige menn vil si til mig, ja hver vismann som hører på mig:

³⁵ Job taler uten skjønnsomhet, og hans ord er ikke forstandige.

³⁶ Gid Job måtte bli prøvd uavlatelig, fordi han har svart på onde menneskers vis!

³⁷ For til sin synd legger han brøde; her iblandt oss klapper han i hendene^[c] og bruker mange ord om Gud.

35 Og Elihu tok atter til orde og sa:

² Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud,

³ at du sier: Hvad nytter det mig, hvad gagn har jeg av at jeg ikke synder?

⁴ Jeg vil gi dig svar, og dine venner med dig.

⁵ Vend ditt øie mot himmelen og se, gi akt på skyene høit over dig!

⁶ Om du synder, hvad gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham?

⁷ Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd?

⁸ Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noget å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.

⁹ Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm.

¹⁰ Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten^[d],

¹¹ han som gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?

¹² Da roper de, uten at han svarer, om hjelp mot de ondes overmot.

¹³ Ja visselig, Gud hører ikke på tomme ord, den Allmektige akter ikke på slikt.

¹⁴ Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham.

¹⁵ Men nu, fordi du ikke gjør det, hjemsøker han dig i sin vrede, og han akter ikke stort på overmodige ord.

¹⁶ Og Job oplater sin munn med tom tale; han bruker mange ord i sin uforstand.

15 Og det kom nogen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom I ikke blir omskåret efter Mose skikk, kan I ikke bli frelst.

² Da det nu opstod strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og nogen andre av dem skulde dra op til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål frem for dem.

³ Menigheten fulgte dem da et stykke på veien, og så drog de gjennem Fønikia og Samaria, idet de fortalte om hedningenes omvendelse, og de vakte stor glede hos alle brødrene.

⁴ Og da de kom frem til Jerusalem, blev de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem.

⁵ Men det reiste sig nogen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og sa: De må omskjæres og bydes å holde Mose lov.

⁶ Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.

⁷ Da det nu blev et skarpt ordskifte, stod Peter op og sa til dem: Brødre! I vet at allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblandt eder at ved min munn skulde hedningene få høre evangeliets ord og komme til troen.

⁸ Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vidnesbyrd, idet han gav dem likesom oss den Hellige Ånd,

⁹ og han gjorde ingen forskjell mellem oss og dem, idet han ved troen renset deres hjerter.

¹⁰ Hvorfor frister I da nu Gud ved å legge et åk på disiplenes nakke som hverken våre fedre eller vi var i stand til å bære?

¹¹ Men ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi blir frelst, på samme måte som de.

¹² Da tidde hele mengden, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte hvor store tegn og undergjerninger Gud hadde gjort blandt hedningene ved dem.

¹³ Og da de hadde holdt op å tale, tok Jakob til orde og sa: Brødre! Hør på mig:

¹⁴ Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn.

¹⁵ Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet:

¹⁶ Derefter vil jeg vende tilbake og igjen opbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter opbygge, og jeg vil igjen opreise den,

¹⁷ forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette

¹⁸ som er kjent av ham fra evighet av.

¹⁹ Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender sig til Gud,

²⁰ men skrive til dem at de skal avholde sig fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod.

²¹ For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat opleses i synagogene.

Read full chapter