32 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.

² Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus^[a] og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud,

³ og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.

⁴ Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.

⁵ Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.

⁶ Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.

⁷ Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!

⁸ Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.

⁹ De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.

¹⁰ Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.

¹¹ Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.

¹² Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.

¹³ Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!

¹⁴ Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.

¹⁵ De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.

¹⁶ Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?

¹⁷ Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.

¹⁸ For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.

¹⁹ Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.

²⁰ Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.

²¹ Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;

²² for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

33 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord!

² Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn.

³ Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

⁴ Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

⁵ Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem!

⁶ Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

⁷ Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

⁸ Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

⁹ Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;

¹⁰ men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn;

¹¹ han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

¹² Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske.

¹³ Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

¹⁴ Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

¹⁵ I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

¹⁶ da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

¹⁷ for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen,

¹⁸ for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

¹⁹ Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

²⁰ Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.

²¹ Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;

²² hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.

²³ Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

²⁴ da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

²⁵ Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager.

²⁶ Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

²⁷ Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke;

²⁸ han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

²⁹ Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

³⁰ for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys.

³¹ Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale.

³² Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett.

³³ Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.

14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

² Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

³ De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

⁴ Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.

⁵ Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,

⁶ og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,

⁷ og forkynte evangeliet der.

⁸ Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.

⁹ Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:

¹⁰ Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

¹¹ Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.

¹² Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.

¹³ Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.

¹⁴ Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen

¹⁵ og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

¹⁶ han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,

¹⁷ enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

¹⁸ Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.

¹⁹ Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

²⁰ men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.

²¹ Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

²² idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

²³ Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

²⁴ Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

²⁵ og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

²⁶ og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

²⁷ Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

²⁸ Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.