26 På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.

² Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.

³ Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.

⁴ Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.

⁵ For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.

⁶ Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.

⁷ Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.

⁸ På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.

⁹ Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.

¹⁰ Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet.

¹¹ Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.

¹² Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

¹³ Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn.

¹⁴ Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op^[a]; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet.

¹⁵ Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut.

¹⁶ Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem.

¹⁷ Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre!

¹⁸ Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.

¹⁹ Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.

²⁰ Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!

²¹ For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.

27 På den tid skal Herren med sitt sverd, det hårde og store og sterke, hjemsøke Leviatan, den lettfarende drage^[b], og Leviatan, den buktede drage, og han skal drepe uhyret som er i havet^[c].

² På den tid [skal de synge:] Der er en edel vingård; syng om den!

³ Jeg, Herren, er dens vokter, hvert øieblikk vanner jeg den; forat ikke nogen skal hjemsøke den, vokter jeg den dag og natt.

⁴ Vrede har jeg ikke mot den. Hadde jeg torner og tistler mot mig i krig, da vilde jeg gå løs på dem og brenne dem op alle sammen,

⁵ dersom de da ikke skulde søke vern hos mig, gjøre fred med mig, ja, gjøre fred med mig.

⁶ I de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.

⁷ Har vel Herren slått Israel så hårdt som han slo den som slo ham? Eller blev han drept således som hans fiender blev drept?

⁸ Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra dig. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østenvindens dag.

⁹ Derfor blir Jakobs misgjerning utsonet, og det at hans synd blir tatt bort, gir full frukt, når alle alterstener blir knust som kalkstener, og Astarte-billeder og solstøtter ikke reiser sig mere.

¹⁰ For den faste by ligger forlatt, en folketom bolig, øde som ørkenen. Kalver beiter der; der hviler de og fortærer dens kvister;

¹¹ når dens grener blir tørre, brytes de av, kvinner kommer og gjør op ild med dem. For dette er ikke noget forstandig folk; derfor forbarmer dets skaper sig ikke over det, og han som dannet det, er ikke nådig mot det.

¹² Og det skal skje på den tid at Herren skal slå ned frukter like fra Storelven^[d] til Egyptens bekk, og I, Israels barn, I skal sankes op en for en.

¹³ Og det skal skje på den tid at de skal støte i en stor basun, og da skal de komme de fortapte i Assurs land og de fordrevne i Egyptens land, og de skal tilbede Herren på det hellige berg i Jerusalem.

2 Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet,

² da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn,

³ ikke gjør noget av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høiere enn eder selv,

⁴ og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste.

⁵ La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus,

⁶ han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik,

⁷ men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse,

⁸ og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

⁹ Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn,

¹⁰ så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,

¹¹ Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

¹² Derfor, mine elskede, likesom I alltid har vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven;

¹³ for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.

¹⁴ Gjør alt uten knurr og tvil,

¹⁵ forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblandt en vanartet og vrang slekt, iblandt hvilken I viser eder som lys i verden,

¹⁶ idet I holder frem livets ord, til ros for mig på Kristi dag, at jeg ikke har løpet forgjeves eller arbeidet forgjeves.

¹⁷ Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg mig, og gleder mig sammen med eder alle;

¹⁸ i like måte gled også I eder, og gled eder sammen med mig!

¹⁹ Jeg har det håp i den Herre Jesus at jeg snart kan sende Timoteus til eder, forat også jeg kan bli ved godt mot, når jeg får vite hvorledes det er med eder.

²⁰ For jeg har ingen likesinnet, som opriktig kan ha omsorg for eder;

²¹ for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til;

²² men hans prøvede troskap kjenner I, at likesom en sønn tjener sin far, således har han tjent med mig for evangeliet.

²³ Ham håper jeg altså å sende straks jeg ser utgangen på min sak.

²⁴ Men jeg har den tillit i Herren at jeg og selv skal komme snart.

²⁵ Og Epafroditus, min bror og medarbeider og medstrider og eders utsending og tjener til å råde bot på min trang, har jeg funnet det nødvendig å sende til eder,

²⁶ da han lengtes efter eder alle og var urolig i hu fordi I hadde hørt at han var blitt syk.

²⁷ For han blev virkelig syk, døden nær; men Gud miskunnet sig over ham, dog ikke bare over ham, men også over mig forat jeg ikke skulde ha sorg på sorg.

²⁸ Derfor sender jeg ham dess snarere, forat I kan glede eder ved å se ham igjen, og jeg være mere fri for sorg.

²⁹ Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og hold slike i ære;

³⁰ for det var for Kristi gjernings skyld han kom døden nær, da han våget sitt liv for å utfylle savnet av eder i tjenesten mot mig.