7 Så sa Herren til Noah: Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt.

² Av alle rene dyr skal du ta dig ut syv par, han og hun, men av de dyr som ikke er rene, ett par, han og hun;

³ likeså av himmelens fugler syv par, han og hun, for å holde deres slekter i live på jorden.

⁴ For om syv dager vil jeg la det regne på jorden i firti dager og firti netter, og jeg vil utrydde av jorden alt levende som jeg har skapt.

⁵ Og Noah gjorde i ett og alt som Herren hadde befalt ham.

⁶ Noah var seks hundre år gammel da vannflommen kom over jorden.

⁷ Da gikk Noah og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham inn i arken for å berge sig for vannflommen.

⁸ Av de rene dyr og av de dyr som ikke er rene, og av fuglene og av alt det som kryper på jorden,

⁹ gikk par for par inn til Noah i arken, han og hun, således som Gud hadde befalt Noah.

¹⁰ Da nu de syv dager var til ende, kom flommens vann strømmende over jorden.

¹¹ I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes,

¹² og regnet strømmet ned på jorden i firti dager og firti netter.

¹³ På denne samme dag gikk Noah og Sem og Kam og Jafet, Noahs sønner, og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer med dem inn i arken,

¹⁴ de og alle de ville dyr efter sitt slag og alt feet efter sitt slag og alt krypet som rører sig på jorden, efter sitt slag og alle fuglene efter sitt slag, alt som flyver, alt som har vinger.

¹⁵ Og de gikk inn til Noah i arken, par for par av alt kjød som det var livsånde i.

¹⁶ Og de som gikk inn, var han og hun av alt kjød, således som Gud hadde befalt ham. Og Herren lukket efter ham.

¹⁷ Da kom vannflommen strømmende over jorden i firti dager, og vannet vokste og løftet arken, og den blev hevet over jorden.

¹⁸ Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten.

¹⁹ Og vannet steg høiere og høiere over jorden, så alle de høie fjell under hele himmelen blev skjult.

²⁰ Femten alen høit steg vannet over fjellene, så de skjultes.

²¹ Da omkom alt kjød som rørte sig på jorden, både fuglene og feet og de ville dyr og alt det som yrte og vrimlet på jorden, og alle menneskene.

²² Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde.

²³ Og han^[a] utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de blev utryddet av jorden, og bare Noah blev igjen, og det som var med ham i arken.

²⁴ Og vannet holdt sig over jorden i hundre og femti dager.

8 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

² Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

³ Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

⁴ Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

⁵ Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

⁶ Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

⁷ og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

⁸ Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

⁹ Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

¹⁰ Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

¹¹ Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

¹² Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

¹³ I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

¹⁴ Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

¹⁵ Da talte Gud til Noah og sa:

¹⁶ Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

¹⁷ Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

¹⁸ Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

¹⁹ Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

²⁰ Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

²¹ Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

²² Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

9 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

² Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

³ Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

⁴ Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

⁵ Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

⁶ Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han^[b] mennesket.

⁷ Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

⁸ Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

⁹ Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

¹⁰ og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

¹¹ Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

¹² Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

¹³ Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

¹⁴ Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

¹⁵ da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

¹⁶ Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

¹⁷ Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

¹⁸ Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

¹⁹ Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

²⁰ Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

²¹ Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

²² Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

²³ Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

²⁴ Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

²⁵ Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

²⁶ Så sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

²⁷ Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

²⁸ Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

²⁹ Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.

3 I de dager stod døperen Johannes frem og forkynte i Judeas ørken

² og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!

³ For det er ham profeten Esaias taler om når han sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne!

⁴ Men Johannes hadde klædebon av kamelhår og lærbelte om sin lend, og hans mat var gresshopper og vill honning.

⁵ Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet om Jordan ut til ham,

⁶ og de blev døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.

⁷ Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

⁸ Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,

⁹ og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener.

¹⁰ Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden.

¹¹ Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;

¹² han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

¹³ Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham.

¹⁴ Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av dig, og du kommer til mig?

¹⁵ Men Jesus svarte og sa til ham: La det nu skje! for således sømmer det sig for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje.

¹⁶ Men da Jesus var døpt, steg han straks op av vannet, og se, himmelen åpnet sig for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham.

¹⁷ Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.